Roman

Etter en irriterende lang periode med skrivetørke har jeg endelig skrevet ferdig første utkastet til romanen jeg begynte på under NaNoWriMo.

La meg bare poengtere det en gang til:

Jeg har skrevet en roman.

Det ble mye dansing og hopping og hyling her i sted. Den harde realiteten er dog det faktum at det er et førsteutkast, og det er dårlig. Når jeg sier dårlig er ikke det noen form for falsk ydmykhet. Det er elendig. Det har svakt skrevne karakterer, dårlig forklart og forankret magi, en dårlig utarbeidet verden, det et stappet fullt av ulogiskheter og motsigelser, og på et punkt midt i romanen dropper jeg å skrive om en karakter (jeg glemte at jeg hadde den med…) så denne bare forsvinner uten noen grunn. Plottet er svakt og klisjé. Boken er skrevet i en undersjanger jeg egentlig ikke er særlig fan av – quest-fantastikk som involverer masse reising. Jeg hater reiselitteratur… (og vi trenger et bedre norsk ord for quest enn søken, hallo.) Så nå har jeg to valg – enten forsøke å arbeide med det jeg allerede har i redigeringsprosessen – eller stryke hele greia, planlegge et nytt og bedre utkast, og begynne på nytt. Eller bare stryke alt og skrive en helt ny roman.

Men poenget er likevel:

Jeg har skrevet (nesten) 70,000 ord (151 sider) med sammenhengende historie, som har flere karakterer, som spenner over et større tidsrom, og har et tydelig, gjenkjennelig plott, en start, en midt og en slutt (som jeg liker! slutten er fin!).

Det var noe jeg trodde jeg ikke hadde i meg. Noe jeg trodde var umulig. Og nå er det gjort.

Plutselig er alt mulig.

Objektive Niedecker

Til å skrive nesten eksklusivt dikt selv, leser jeg skuffende lite av det. Det er vanskelig å finne syns jeg, i motsetning til f.eks. romaner, der jeg snubler over utdrag og anbefalinger og tips i hytt og gevær overalt hvor jeg snur meg. Men dikt og diktsamlinger? Det er litt vanskeligere å få tak i, å få høre om, å snuble over. Noen ganger skjer det, som da jeg gjennom Cappelen Damms adventskalender (et nytt dikt hver dag i desember) snubla over Isola av John Mangler, en diktsamling om fengselsstraff, og da særlig tid tilbrakt på isolat. Jeg fikk den til jul, og leste sporenstreks hele samlinga på juleaften. I tillegg fikk jeg en nydelig diktsamling (som jeg skammelig nok ikke husker hva heter), med mange ulike diktere, både norske og utenlandske, samlet etter tema. Den er vidunderlig. Jeg elsker den.

Utenom det har det vært sørgelig lite på dikt-fronten. Jeg har bestemt meg for å lese mer dikt, og særlig litt mer moderne diktning, både fordi det er spennende, og fordi i egoistisk øyemed er det praktisk for meg å se hva som blir utgitt, for så kanskje å kunne legge om skrivinga mi litt. Man lærer av å lese andre, selvfølgelig.

Som regel når jeg finner dikt er det eldre diktning. Jeg har flere diktsamlinger gjennom diverse litteraturfag, og selv om de har herlig mye bra tekst i dem, er det sørgelig lite moderne representert. Og selv når jeg sitter og surfer er det eldre dikt jeg oppdager (er det vanskeligere å få tak i moderne fordi det er dårligere ansett…?). Nå nettopp – i dag, på lesesalen (mens jeg burde lest teori, ahem) – oppdaget jeg Objectivist Poetry. Det kan i grunn ikke kalles en sjanger, det var mer en løst sammensatt gruppe poeter som bestemte seg for at de hadde ganske likt mål for skrivingen sin:

«The basic tenets of Objectivist poetics as defined by Louis Zukofsky were to treat the poem as an object, and to emphasise sincerity, intelligence, and the poet’s ability to look clearly at the world.» – Wikipedia

Jeg snublet helt tilfeldig over det, gjennom en blogg, og jeg forelsket meg sporenstreks. Vel er det fra rundt 1930-tallet, men likevel. Likevel! Plutselig har jeg masse diktsamlinger jeg har lyst å kjøpe, hurra! Og skrivemåten til mange av dem er slik jeg elsker – å finne det poetiske i det svært hverdagslige, nesten nøkterne, sett litt fra sidelinjen. Og så likevel får teksten så mye kraft. Det er så deilig.

Og nå har jeg tenkt å dele et av diktene med dere selvsagt (hva ellers er vel vitsen med å finne nydelig poesi!). Det er, i motsetning til de fleste andre, i fast form, med rim, hvilket gjør det litt pussig at jeg liker det så godt, fordi jeg foretrekker fri form. Men lydene i det er så vakre, og bildene så skjøre, og temaet så vondt og trist og vakkert at jeg blir helt skjelvende.

Det har ikke tittel, men er skrevet av Lorine Niedecker:

What horror to awake at night
and in the dimness see the light.
Time is white
mosquitoes bite
I’ve spent my life on nothing.

The thought that stings. How are you, Nothing,
sitting around with Something’s wife.
Buzz and burn
is all I learn
I’ve spend my life on nothing.

I’m pillowed and padded, pale and puffing
lifting household stuffing–
carpets, dishes
benches, fishes
I’ve spent my life in nothing.

—

Om du blir like geléklump som meg av dette, finner du flere dikt av henne her. Og på Wikipediasiden til Objektivitetspoetene er det flere lenker til flere poeter. Kjør diktlesning!

…og diskusjon?

Manuskript

Til jul ønsket jeg meg en laserskriver, av en enkel grunn:

Om jeg har skriver har jeg ikke lenger noen unnskyldninger for å ikke sende inn manuskripter til diverse forlag.

Jeg har hatt mange krangler med meg selv på det der:

Det er jo bare å skrive ut og sende inn!

Jo, men hallo, jeg må helt på skolen, og skriverne der er ikke alltid helt gode, og stress og uff og æsj.

Da skaffer vi oss* skriver!

Jamenjamenjamen!

Mwahaha!

Og så endte det opp med at jeg fikk laserskriver til jul, og hjernen min lo triumferende inni skallen min om at nå skulle det bli andre boller og alt mulig anna bakstverk. Jeg brukte en del dager på å kikke skeptisk på nevnte skriver, og være generelt ganske tilbakeholden og det som er i forhold til både det og skulle sette den opp, og å begynne skrive ut ting.

Men i går fikk jeg plutselig ånden over meg. Og mine tidligere erfaringer med denne ånden er at det bare er å hive seg på lasset og la den gjøre som den vil (hvorfor i alle dager jeg alltid er passiv tilskuer og kritiker til alt kroppen/hodet/hjernen/ånden min foretar seg er uvisst). Så jeg satte opp skriver, og skrev ut en testside – og ble helt ellevill! Plutselig hadde jeg maaaasse jeg ville skrive ut, og det var ark overalt.

Men ingen av arkene hadde noe som helst med hverken dikt eller manuskripter eller forlag å gjøre i det hele tatt. Men Ånden min vet hvordan den skal takle uvillige Selv som ikke har lyst å gjøre skumle ting som å sende inn manuskripter. Så Ånden befalte meg å notere ned i planleggeren min hva jeg skulle gjøre neste dag (dvs, i dag). Og fordi jeg lider overvettes av Flink Pike-syndrom betydde det at når jeg sto opp i dag og hadde gjort alt jeg kunne gjøre for å utsette det uunngåelige, måtte jeg rett og slett sette meg ned og gjøre det. Fordi jeg kan ikke gi meg selv en oppgave uten å fullføre den, og når den i tillegg er skrevet ned i boka mi! Åhåhå! Det er dødssynd å ikke gjøre som Boka sier:

Det som var litt fint var at mens jeg fremdeles var i tilnærmingsfasen (dette er en fase der jeg forsiktig nærmer meg det jeg syns er skummelt, nesten inn bakveien, for å lure Panikken, så den ikke kommer og tar knekken på meg) fant jeg i en av skrivebordsskuffene mine masse av diktene mine, ferdig utskrevet! Hurramegrundt tenkte jeg, nå er det i gang før jeg har satt i gang! (Litt svett her, men Ånden befalte meg uti det)

Når jeg har sendt inn manuskripter tidligere (alle, øh, fire-fem gangene. Heh.) har jeg bare skrevet ut masse dikt jeg syns selv er ok, hevet på et minimalt følgebrev (info, her er dikt, tjolahoppoghei) og sendt avgårde. Når jeg skriver tenker jeg nemlig ikke en pøkk på om det passer sammen med noe annet jeg har skrevet, jeg bare peiser på, dermed tilnærmet jeg meg manuskript på samme måte. Men denne gangen. Nånei. Ånden var ikke nådig. Denne gangen skulle jeg kompliere diktsamling. Dette er ikke noe jeg har peiling på i det minste. Jeg aaaner ikke hva forlag går etter, hva de syns er fint, hva som er salgbart, osv osv. I korte trekk: Jeg famler i blinde her. Men det var et blinde som ble famlet i med stor entusiasme. Så jeg satte i gang. Dette er den orginale bunken med dikt jeg fant i skuffen:

Etter nøye gjennomgang var det flere av diktene som fikk kniven. Fåglarna vet hva jeg tenkte da jeg skrev ut disse, men det var sannelig mye rart der. Ja, jeg behandler diktene mine kjempeflott, og hiver dem med pomp og prakt på gulvet:

Da ble det plutselig litt lite dikt, så da måtte jeg gå gjennom de mange mange mange dokumentene jeg har på jakt etter noen fler som var brukanes. Seeee fine skriveren hurra!

Deretter gikk jeg i gang med brask og bram, og forsøkte organisere diktene litt tematisk/motivmessig (kompileringen vet dere). Dette startet som et salig kaos, og jeg endte opp med å ha null oversikt, og måtte, ganske bitter, frustrert og svett, begynne helt på nytt.

Da ble det seende slik ut. Og dette er ikke alt, dette er en form for mellomstadie. Stakkars samboer skjønte relativt lite da han kom inn på soverommet. Hvorfor har ingen fortalt meg for et sabla herk diktskriving er! Og hvorfor finnes det ingen pekepinner på hvordan slikt skal gjøres! Arg.

Innimellom alt dette kaoset måtte jeg skrive følgebrev. Det vises ikke, men jeg har ca fem forskjellige internettsider oppe som beskriver åssen man sender inn manuskripter, åssen følgebrev skal skrives, og åssen formelle brev skal se ut rent detaljmessig. I tillegg ligger det et magasin der med adresse til forlaget jeg vil sende inn til, pluss en diktbok som jeg brukte som ren og skjær mental støtte. Kan jeg bare få si en ting? Jeg hater følgebrev arg arg arg. Ok. Bedre nå.

Enda fikk noen flere dikt kurven da jeg hadde organisert og flyttet og endret og skrevet ut enda flere nye dikt, og skrevet det hersens følgebrevet og alt. Disse fikk ligge på sengen i det minste, i stedet for på gulvet. Men diktsamlingen begynte da vitterlig å virke som en samling og ikke bare en haug tilfeldige dikt!

Og så. SÅ. Så ble det slik:

Der ligger samlingen i en pen liten bunke, med tilhørende følgebrev og tittelside! Tittel var forøvrig også noe jeg sleit og banna og svovla over, så i et riktig grinete og ironisk humør bestemte jeg meg for Uten instruksjoner, siden det virka så sabla passende…

Nå skal jeg pelle meg til butikken og skaffe konvolutt og frimerke og gode greier. Hurra meg rundt for en ettermiddag!

—

*Hvem er denne «oss» jeg referer til spør du? Meg og hjernen min selvsagt! Det burde jo være klinkende klart.

Dette er kun for å si…

Nå når det er jul tilbringer jeg mye av tiden hos mine foreldre. Foreldrene mine er glade i mat, og kjøleskapet og fruktfatene og alt er bestandig stappfullt – aller mest i jula.

Akkurat nå satt jeg og skreiv på kjøkkenet, og mamma kom inn for å lage seg lunsj. Hun åpner kjøleskapsdøra, og lurer på hvorfor i alle dager det ligger en eneste enslig plomme der inne (når alle de andre ligger i fruktfatet).

Jeg skylder på William Carlos Williams:

This Is Just To Say

I have eaten
the plums
that were in
the icebox

and which
you were probably
saving
for breakfast

Forgive me
they were delicious
so sweet
and so cold

—

Plommer skal være kalde.

Publisert, igjen!?

Her går det unna i svingene skal sies. I år har geeken vært på trykk FIRE ganger. Tre ganger med dikt, og en gang med en artikkel, skrevet sammen flotte Engeline.

Nå ble jeg publisert nok en gang i Kraftverk, som sist. Denne gangen jeg fikk en kortprosa og to dikt på trykk.

Litt i etterkant av mailen som informerte om at jeg var antatt, fikk jeg en mail der redaktøren lurte på om jeg hadde lyst å ha høytlesning, siden jeg skulle komme til Bergen og være med på lanseringen uansett.

Dette sa jeg ja til. Jeg hater å snakke i store forsamlinger.

Seriøst. Jeg blir nervøs av å snakke selv i grupper der jeg kjenner alle sammen. (Og jeg skal kanskje bli lærer? Herrejemini sier jeg bare).

Det var… en opplevelse. For det første så var det ubeskrivelig rart å se diktene mine på trykk i et magasin folk kjøpte og satt og bladde og leste i. Og så gikk det opp for meg at jeg skulle lese dem høyt, med mikrofon, foran disse menneskene. Iiih!

Det var en meget følelsesladet aften. Og fordi Storesøster var med denne gangen, har jeg til og med dokumentasjon i form av bilder! Og så er det dette med bildene og de tusen ordene, vet dere.

Det første her er på vei ut døren. Og her ser jeg jo riktig så fornøyd ut med saken. Kanskje litt vel fornøyd. Nesten så det tipper over i lalaland-fornøyd det der.

Neste bilde derimot. Her har det gått opp for meg hva det er som skal skje, at jeg skal opp og lese, og det foran masse mennesker som kommer til å sitte der og høre på meg! Holymoly! Jeg hadde så mye nerver at jeg trodde jeg skulle krepere. Generelt ser jeg litt ut som en fortapt tolvåring som har mistet mammaen sin:

Her sitter jeg frenetisk og leser egne tekster, og lurer på hva i alle dager det er jeg egentlig har begitt meg ut på (her begynner da også lokalet og fylles litt):

Jeg har høytlesning. Høytlesning! Jeg! Foran masse mennesker! Med MIKROFON. Såvidt jeg husker skalv jeg som et aspeløv og repeterte gang på gang inni hodet mitt at jeg måtte lese sakte (jeg tenderer mot å gallopere gjennom tekster for å bli ferdig). Utover det er denne biten av kvelden litt vag:

Men jeg kom helskinna gjennom det. Her har jeg fått nervene tålelig under kontroll, og jeg har falt tilbake i behagelig litteraturgeekmodus, med cappuccinoen og litteraturmagasinet:

Og det var da så storveis. Jeg tenkte kun «Nei nei nei nei nei» like før jeg skulle opp og lese, men… det var da så kjekt likevel. Jeg døde ikke! Absolutt et pluss i hverdagen, må jeg si.

(Kan jeg kalle meg forfatter nå?)

Bleak House av Dickens

Som mange andre er jeg av typen litteraturnerd som kjøper fler bøker enn jeg greier lese. Dette betyr at mange bøker ligger i flere år før jeg plukker dem opp og setter i gang. Noen ganger glemmer jeg hvorfor jeg kjøpte dem, og så ser jeg dem ligge der og så tenker jeg at ånei, nå har jeg slett ikke lyst å lese den boka! Eller de ser tunge ut, og jeg har ikke tid, eller jeg er inne i en periode hvor jeg kun greier lese en viss type litteratur. Du vet, det er sommer og du greier ikke lese tunge, dystre, skitten-virkelige bøker. Eller plutselig har du fått helt dilla på en viss forfatter, eller en viss sjanger, og alle bøker som ikke er av det slaget virkelig plutselig dritkjipe.

Nå nettopp var det flere slike faktorer for meg: Jeg har hatt en ned-periode bipolarmessig sett, og har dermed kun hatt lyst å lese vakre bøker, og de bøkene som ligger og venter på meg har alle sammen sett utrolig tunge ut. Blant annet:

Bleak House av Dickens.

Boka er en murstein av en roman. Den er 740 sider lang, og fordi min versjon er en Wordsworth Classic (de tar stolthet i å lage bøker billigst mulig så det skal være mest mulig tilgjengelig (forøvrig er det aspektet heeelt elsk!)), har den knøttliten, tett skrift. Den er selvsagt skrevet på 1800-talls, tung Dickensiansk engelsk, som krever masse fotnoter (348!) for at man skal henge med på kontekst og språk og referanser som dagens lesere ikke tar. I tillegg er selve skrivemåten til Dickens heftig nok i seg selv, der han har et billedspråk av en anna verden, og han har så lange setninger at mange må jeg lese to ganger for å greie få med meg all infoen som er pakka inn i dem.

Jeg kjøpte boka fordi jeg hadde sett BBCs filmatisering av den, som var ubegripelig bra. Jeg var så oppslukt og så fengslet av den miniserien som jeg sjelden har vært før. Den er episk. Så jeg gikk sporenstreks ut og kjøpte boka. Det var i jula 2008.

Nå har det gått to år, og for noen dager siden satt jeg og kikka gjennom bokkassa med uleste bøker, for å se hva jeg skulle lese, ettersom jeg nettopp hadde blitt ferdig med den forrige boka. Jeg holdt den tunge mursteinen i hånda, veide den, kikka på skriftstørrelsen, kikka på sidetallet, og var generelt skeptisk. Men det var den desidert eldste boka i kassa, og jeg tenkte at, vel, Dickens er jo bra, det vet jeg, og på grunn av miniserien vet jeg at plot og alt mulig rart i denne spesifikke boka er bra. Jeg var skeptisk likevel.

Jeg unngår alltid lange bøker når jeg har skole. Men. Det som er fint med å skrive master er at jeg for en gangs skyld kan tillate meg å lese litteratur utenom pensum, fordi det skjønnlitterære pensumet mitt er jo bare én bok! Og jeg er dypt nok inne i både den og faglitteraturen til at utenomfaglig litteratur ikke er distraherende. Så jeg tenkte, ok. Gi boka en sjanse.

Det var farlig. Jeg satte meg ned og begynte å lese. Det første jeg blir møtt med er:

it would be wonderful to meet a Megalosaurus, forty feet or so, waddling like an elephantine lizard up Holdborn Hill.

og

flakes of soot in it as big as full-grown snow-flakes – gone into mourning, one might imagine, for the death of the sun.

Dette er om været. Været! Det var ikke snakk om å legge vekk den boka igjen.

Nå har jeg bare lest 250 sider, men jeg er så Dickens i hodet mitt at innimellom lurer jeg på om det finnes noe utenfor Bleak House.

En litteraturnerds Dickens-opplevelse og påfølgende virkelighetsomveltning:

• Hele verden forsvinner, og plutselig er jeg i attenhundretalls London, og når jeg trenger leselys fordi det begynner å bli mørkt på stua, tenner jeg stearinlys i stedet for å skru på ei lampe.
• Når det så blir kaldt tenker jeg at jeg må tenne opp i peisen. Vi har ikke peis.
• Språket mitt blir stort og blomstrende og vokser og strekker på seg, til det er nesten så jeg føler behov for å tiltale mennesker med herr, fru eller frøken, og deretter legge ut i det vide og det brede om den andre personens mange kvaliteter, før jeg i det hele tatt kan vurdere å begynne en vanlig samtale.
• Jeg må i tillegg anstrenge meg for ikke å tiltale folk jeg liker med «O my pet!» («Å mitt kjæledyr!» klinger ikke like fint).
• Finnes det litterære, typete karakterer som ikke er morsomme og velskrevne…?
• Er det mulig å gjøre noe som helst uten å unnskylde seg for at man er til og for at man ikke kan noe som helst?
• Er det mulig å ikke være uhørt britisk?
• Det finnes omtrent ikke andre måltider enn ekstravagante teselskaper der man disker opp med alt som finnes av brød og toast og skinke og ost og lekre puddinger og rykende varm te. Te er også den eneste drikken, utenom alkoholholdige drikker, som eksisterer.
• Og når man faktisk ikke har slike ekstravagante teselskaper har man selvsagt ekstravagante middager med rykende steker og grønnsaker i alle mulige former og fasonger og minst tre typer alkohol.
• Jeg har fått intenst behov for å gå lange turer.
• Jeg har lyst på et rom dedikert helt og holdent til ett spesifikt humør, og så gi det kallenavn. Enn å ha et rom som heter The Growlery! Det burde være like selvsagt som stue.
• Jeg lurer på hvorfor det ikke er et fulldekket frokostbord på kjøkkenet når jeg våkner, med ovenfornevnte obligatoriske te.
• Jeg syns det er rart at jeg må spise på kjøkkenet i det hele tatt. Alle har jo spisestue, hallo!
• Inni hodet mitt ser jeg for meg masse mennesker som jeg må minne meg selv på at ikke eksisterer. Men jeg har så lyst å drikke te med Esther… Og filleriste Mr Skimpole. Grr.
• Noen ganger skifter tankene mine språk, fra norsk til Dickens-engelsk. Komplett med gøyale metaforer og tretten bisetninger.

I tillegg til alt dette sitter jeg samtidig og analyserer boka mens jeg leser, og vil bare poengtere noe som ikke kommer like godt fram i miniserien (for de som har sett den): Esther er sabla morsom. Hun er verdens mest ydmyke karakter, men hun har sånn snert, og kan være så sarkastisk at du ikke vet hva som traff deg før du sitter og ler høyt. Jeg er litt forelska, tror jeg. Åh.

Nå skal jeg lese litt videre, og så skal jeg lese litt på flyet til Bergen, og så skal jeg lese litt på senga og så–

vent nå litt. Hadde jeg ikke noe annen litteratur jeg egentlig skulle jobbet med…?

Nåvel! Kan noen brygge en kanne te?

John Kenn

Jeg har forelsket meg helt i post-it-kunsten til John Kenn. Den er fantastisk detaljert, oppfinnsom og litt skummel. Og så fiiin. Jeg kan stirre på tegningene hans i evigheter! De er verdt å sjekke ut for alle og enhver:

Han gir meg utrolig lyst til å tegne.

Løp til nettsida hans og nyt! http://johnkenn.blogspot.com/

(Alle bildene (c) John Kenn, selvsagt)

Metafiksjon: Six Characters in Search of an Author

Metafiksjon er noe av det beste jeg vet innen litteratur. Jeg får en ubeskrivelig boblete glad følelse inni meg av å lese om karakterer som plutselig kommenterer sin egen litterære status, eller forfattere som bryter inn i sitt eget plott, eller forfattere som skriver seg selv inn i plottet sitt!

For de som ikke er like glad i og like stø på hva dette dreier seg om: Metafiksjon er fiksjon som handler om fiksjon. Alt av kunst kan være meta, selvsagt, ikke bare litteratur. Så lenge det er noe som er selvrefleksivt/klar over seg selv som artistisk verk, er det meta-etellerannet. Men som litteraturnerd er det litteraturtypen jeg er gladest i.

Metafiksjon problematiserer forholdet mellom fiksjon og virkelighet, og stiller spørsmål ved den gjennomsiktigheten og enkelheten vi til daglig antar virkeligheten å ha. Kan vi snakke om en felles virkelighet, når det spesifikke menneskesinn er så subjektivt og uforenelig med alle andre sinn? Mine refleksjoner rundt en gitt hendelse er unike og ulik alle andres.

Og hva skjer da når man lager kunst? Hvor blir virkeligheten av når man skaper noe som fra starten av aldri var virkelig, men likevel prøver å gi inntrykk av at det er virkelighet det er? Og kan ikke kunsten ofte berøre Sannheten i større grad enn virkeligheten, med all dens tåkethet, aldri kan? Hva skjer når virkelighet kræsjer med Virkelighet?

Nå i kveld har jeg lest et metaskuespill som gjorde meg så inderlig boblete at jeg nesten sprakk: Six Characters in Search of and Author av Luigi Pirandello.

Stykket er om nøyaktig det tittelen sier det er: seks karakterer som leter etter en forfatter som kan skrive og sette opp det skuespillet de egentlig tilhører, men som de har løsrevet seg fra. Den orginale forfatteren deres skapte dem, men ga opp stykket uten å la det noen gang realiseres – og så drar karakterene ut for å finne en som kan skrive dem og regissere dem.

Det er helt fantastisk. Jeg føler det er et stykke man må se, oppleve på kroppen, med karakterer som kommer vandrende inn fra salen der publikum sitter, skuespill i skuespill, en Regissør og Scenehjelpere og Skuespillere som egentlig skal øve til et annet skuespill – og så kommer disse, og så blir vi vitne til en vill heisatur av realitet i realitet, som samtidig er fiksjon i fiksjon inn i evigheten…

Karakterene greier ikke bryte ut av rollene sine (de er jo ikke mennesker, de er karakterer), og midt innimellom monologer og forsøk på å få regissøren til å regissere dem, bryter deres skuespill gjennom, så vi sakte men sikkert får bygget opp hva deres historie er – samtidig som Skuespillerene skal utøve det skuespillet Karakterene tilhører, men som Karakterene aldri blir fornøyd med… tolkningene blir ikke riktige. Men kan fiksjon noen gang bli noe annet enn tolkninger av noe annet? Igjen, denne subjektiviteten…

Pirandello spekulerer i hva som utgjør fiksjon og hva som utgjør virkelighet på en helt vidunderlig måte, som etterlot meg helt svimmel av glede – og samtidig frustrasjon. Jeg tror det er et stykke som må leses – eller ses – mange ganger for å fullt ut nyte det. Det er så nakent og ekte, og samtidig så påkledd og påtatt og konstruert! Det var en forunderlig opplevelse å lese.

Publisert?

Det begynner slik:

En setning. Og så en til. Og så –

Det vokser og gror i hodet mitt, slyngplanter, kjøttetende planter, ulende dyr, gryntende dyr, stjernehimmel, overskyet himmel, og jeg vet ikke hva. I meg gror det bilder og ord og ting som aldri har vært og aldri kommer til å være. I meg gror løgnene som jeg liker så godt, disse løgnene som er så fine, de som jeg føler menneskeheten flyter på.

Det er historiene. Diktene. Livene man spinner fram og klipper opp etter eget forgodtbefinnende. Og så godt som jeg liker det! Så godt. Så godt. Og samtidig er det så vondt, så heslig, og noen ganger så tomt, å skulle lete etter disse flyktige ikke-vesnene, ikke-hendelsene som ligger og fniser godt bortgjemt. Jeg savner dem! Og så titter de fram igjen. Og så –

Og så er det noen andre som leser det. Og så er det noen andre som liker det. Og så er det noen andre som hater det. Noen ganger har jeg kontroll. Noen ganger sier jeg: «Her. Vil du lese?» Og så leser de mens jeg sitter hjertebankende og venter på en respons.

Men så –

Så blir noen av diktene mine, skapningene mine, barna mine trykt. De blir – nå må jeg nesten hviske det – publisert. Og så må jeg nesten rope det. Publisert! Jeg! De!

Så kommer den forventede lykkerusen. Så kommer den uventede angsten.

Diktene mine, alene ute i verden? For å bli lest av mennesker jeg ikke kjenner? Mennesker som ikke kan nå tak i meg og si –

ja. Hva vil jeg at de skal si? Kanskje trenger disse barna mine få lov til å ha hemmeligheter med disse skjulte leserne som ligger fnisende bortgjemt og leser uten at jeg kan lokke dem frem. Ord som leserne kan hviske til bare barna mine.

Ja. Det er vel litt fint. Er det ikke?

Nå er fire av dem ute og svinser på egenhånd. De heter «Tapt i tidevannet», «Tungt», «Abstinenser», og «Ras», sånn i tilfelle du vil bli kjent med dem, og kanskje hviske dem noen ord.

Og så er det mange andre barn der inne, fine, fine barn. Hvisk dem noe, også.

Flytter

…og det er ikke bare-bare.

Vi har fått en tålelig liten (smal) leilighet. Det er en studentleilighet, så de veggene skal være sånn, umalt betong og finér. Jeg liker betongen. Jeg begynner å venne meg på finéren. Vi har planer om å fylle opp med planter, så det blir tre, stein og trær. Det vil si: en liten skog.

Det blir en del rot, når man flytter. Det hører liksom med:

Men det er ikke så lett å la være rote, når man ikke har så mange steder å gjøre av rotet – når alt man har av flater er et bittelite bord, noen få benkeplater, og senga (de to første dagene hadde vi bord, men ikke stoler, og heller ingen sofa (det har vi enda ikke skaffet) så måltidene ble spist i senga).

Det hjelper selvsagt på både rot og humør å ha høyteknologiske vidundre som vaskemaskin (en livredder dette, for studenter som hater oppvask), skikkelig stekeovn, mikrobølgeovn, og sist, men ikke minst, et kjøleskap som har ørtenførten funksjoner, og til og med informerer oss om hvor kaldt det er der inne:

(Trenger jeg vite hvor kaldt det er i kjøleskapet mitt?)

Dette spørsmålet har jeg spurt meg selv flere ganger den siste uken (det er bare tull å ringe noen som faktisk kan svare på nevnte spørsmål). Studentbyen vår er ikke en gang på listen over de som har vaskerier. Så vi må snart ut på utforskningsferd, for det fylles jo selvsagt opp med rot i skittentøyskurven også – som forøvrig var det første vi kjøpte sammen. Jepp. Skittentøyskurv. Og søppelbøtte. Alt det rare man ikke tenker over at trengs i ny heim altså…

Inngangsdøren vår har et digert vindu i seg, så aaaalle som går forbi kan se oss. Og de kikker inn også, selvfølgelig. Det gjør jo vi også, når vi går forbi deres dører, det sier seg selv.

Leiligheten er såpass liten og smal at vi er nødt til å velge ut med hard hånd hva som får bli med. Foreløpig har jeg kun de to viktigste bøkene mine med meg. Kun to bøker. To. Ja, bare to. Jeg lider.

Men så er ikke alt det der så veldig farlig uansett, for livet – det er herlig.