Sestina

Jeg har i lang tid, på grunn av den kranglete masteroppgaven min, ikke hatt overskudd til å skrive noe som helst annet. Jeg har ikke hatt overskudd til så mye som å tenke på å skrive noe en gang.

Dette er veldig ulikt meg. Jeg har i årevis skrevet så godt som hver dag, og når jeg ikke har fått til det, er det som regel fordi noe har kommet i veien; aldri har jeg unnlatt å skrive fordi jeg ikke har lyst til å skrive. Skrivesperre har ikke eksistert i hodet mitt siden jeg var fjortis. En kan ikke få skrivesperre, mente jeg, med mindre noen setter seg på skrivepulten og sperrer for skrivingen din.

Men så ble masteroppgaven min kranglete. Jeg måtte forlenge masteråret med et semester. Jeg begynte å tvile sterkere og sterkere på meg selv og skrivingen min. Jeg fikk det ikke til. Det ville ikke ut. Og plutselig, når fagskrivingen stoppet opp – da stoppet alt opp.

De siste månedene har jeg skrevet mye fagtekst – men nesten ingenting skjønnlitterært. Jeg har noen krampeaktige små tekster skrevet med ukesvis mellomrom mellom hver gang. Det har vært smertefullt – ikke å la være å skrive, som alltid har vært standarden – men å skrive. Det har pleid å være slik at om jeg ikke fikk skrive på noen dager begynte jeg å få abstinenser. Jeg ble grinete, lei meg, jeg følte alt bygget seg opp inni meg og skapte kaos. Skriving har alltid vært så avslappende, så befriende, en måte jeg har kunnet vært fullstendig meg. Jeg elsker følelsen av å skape. Ja, mesteparten av tiden er det bare tull, det er dårlig, det er tekster som jeg ikke en gang vurderer å jobbe videre med, tekster som går rett i glemmeboken. Noen ganger treffer jeg gull, men det er ikke gullkornene som gjør at jeg skriver. Jeg skriver fordi jeg liker å skrive.

Men plutselig mislikte jeg å skrive. Kanskje var jeg ikke ment å skrive. Hverdagen var da mye gøyere uten skrivingen. Det er mye enklere å se en film eller gå en tur enn å forsøke å vrenge et dikt utav seg. Jeg sluttet nesten å lese. Jeg sluttet helt å lese dikt. Det var for vondt. Det var for kjipt.

Så en dag bestemte jeg meg for at masteroppgaven min hadde blitt så vrang at jeg ikke greide jobbe videre med den alene. Så jeg leverte den til veilederen min, og ba ham påpeke alt som er feil, alt jeg burde gjøre, alt som mangler. Det var mye tekst – over 80 sider. Men når den var levert inn til korrektur hos ham… da kunne jeg jo ikke skrive på den. Det ville ikke være noe vits. Enn om jeg plutselig skrev masse som bare måtte strykes? Plutselig var dagene mine fri for fagskriving.

Og så kom skrivelysten snikende igjen. Jeg fikk plutselig behovet. Behovet. Men jeg har kommet ut av trening. Det har sluttet å være naturlig å sette seg ned og bare begynne. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg rotet rundt i bokkassen med uleste bøker, fordi jeg visste at nederst i den, der lå det jeg trengte. The Ode Less Travelled av Stephen Fry (ja, den Stephen Fry): En bok om å skrive dikt i faste former. For jeg skriver ikke dikt i faste former og på rim. Jeg kan ikke å rime. Jeg liker ikke metrikk. Jeg har prøvd det, igjen og igjen. Men jeg liker det ikke.

Det var nøyaktig det jeg trengte nå. Å la være tenke på ordvalg og tema og motiver og metaforer, og i stedet tenke på rim, på jamber og trokéer, tenke på sonnetter og villaneller. Å lese hva andre har skrevet før meg. Studere og øve.Være fersk skribent igjen, være 13 år, ha nettopp oppdaget at det er dikt jeg liker, og å øve øve øve.

Jeg skrev side opp og side ned. Fry lager små skriveøvelser: Ta dette ordet og skriv så mange rim du kommer på. Skriv en villanelle. Skriv et dikt i jambisk pentameter. Det resulterte nødvendigvis i mye tull fra min side, fordi jeg kan som sagt ikke dette. Jeg er horribel på å rime, det er en skandale. Jeg rimer «hjem» med «venn» og «igjen». Deg-meg-jeg. Milde himmel, sier jeg bare. Metrikk er litt enklere, straks man begynner å høre forskjellen på de ulike føttene (jambe, troké, spondé…). Problemet med Fry sine skriveøvelser er at de fokuserer på jambiske føtter, fordi engelsk er veldig jambisk. Norsk er – såvidt jeg greier skjønne – mer trokeisk (er det noen som er mer språk-/lyrikk-kyndig enn meg som kan bekrefte/avkrefte dette?). Å skrive jambisk pentameter ble veldig unaturlig. Det er relativt enkelt på engelsk – men jeg skriver på norsk.

Så kom det et kapittel som fokuserte på former som ikke hadde fast metrikk. Og en form som hverken hadde fast metrikk eller rim.

Sestinaen.

Jeg har forelsket meg.

Jeg greier ikke finne det norske ordet for sestina (igjen – kan noen opplyse?), men formen er som følger:

Seks strofer med seks linjer i hver, der det siste ordet i hver linje i foregående strofe gjentas i den neste strofen i rekkefølgen 6-1-5-2-4-3. Det vil si at hvis et dikt har i første strofe sluttordene: hus-tre-bil-eple-tekanne-skolesekk, så blir sluttrekkefølgen i strofe to: skolesekk-hus-tekanne-tre-eple-bil, og rekkefølgen i strofe tre blir: bil-skolesekk-eple-hus-tre-tekanne, og så videre, helt til du kommer til sjette strofe, der det siste ordet i strofen vil være det det siste ordet i første linje i første strofe, noe som gjør at dersom du skriver en syvende strofe vil du komme tilbake til den orginale rekkefølgen.

HOI.

Det er vilt å holde styr på. Jeg skjønte ikke en dritt da jeg leste Frys beskrivelse (akkurat som at dere sikkert ikke skjønte en dritt av min beskrivelse). Men så kommer han alltid med eksempler. Og jeg forelsket meg så veldig i det ene eksemplet hans: «Sestina» av Elizabeth Bishop. Jeg digger Bishop fra før av, så at sestinaen hennes var flott var ikke så veldig overraskende. Poenget var at Frys skriveøvelse i det kapittelet var selvfølgelig å skrive en sestina. Så jeg brukte Bishop sin som mal, og satte i gang.

Jeg feilet helt grenseløst masse. I linje 23 og 24 greide jeg å bytte om på ordrekkefølgen (3-4 i stedet for 4-3), noe som gjør at hele resten av diktet slutter å være en skikkelig sestina. Fordi hele poenget er jo at du skal opprettholde den samme rekkefølgen og komme tilbake til utgangspunktet ditt.

Jeg likte nesten-sestinaen min likevel. Det som skjedde når jeg skulle skrive et såpass langt og strengt dikt (det er sannelig heftig å skulle finne på seks ulike linjer å bruke det samme ordet til slutt i – og du har seks ord som skal brukes seks ganger! – samtidig som du prøver å holde orden på en overordnet historie eller tematikk) var at hodet mitt sluttet å fortvile over kvalitet, og bare fokuserte på regler.

Det var befriende. Plutselig fant jeg tilbake til følelsen jeg pleide å ha når jeg skrev dikt. Dette har aldri skjedd de mange, mange andre gangene jeg har øvd på dikt i fast form (alle som vil skrive dikt burde øve seg på faste former, det er nesten obligatorisk…), det har bare vært slitsomt. Jeg har lært meg metrikk og sonetter og dill og dall, men det har ikke vært no gøy. Denne gangen var det gøy. Det var GØY med store bokstaver. Jeg likte riktignok at jeg slapp å tenke på rim, det skal sies, men jeg likte også at jeg måtte forholde meg til et sett ord hele tiden, jeg likte å gå fram og tilbake mellom strofene mine for å sjekke at det ble riktig (det ble jo ikke det, men det er ikke poenget).

Det jeg syns er gøyest er kanskje det faktum at formen tvingte fram en viss historie. Og om jeg skal skrive om den maltrakterte sestinaen min for å bli en skikkelig en – så vil det bli en helt annerledes historie. Jeg vil ha to ulike dikt. Bare ved å endre rekkefølgen på et par ord i et par strofer. Fordi jeg er nødt til å få det til å henge sammen på et vis. Nå er vel ikke alle så store diktnerder som meg, men likevel: hvor kult er ikke det?

Jeg skal skrive om diktet, og se om jeg får det til skikkelig. Jeg lurer på hvilket dikt som ligger og lurer bak denne nesten-sestinaen. Jeg har lyst å bli kjent med det diktet.

Og så skal jeg skaffe meg rimordbok. Fordi jeg trenger det. Jeg mener: hjem-igjen. Patetisk…

Manuskript

Til jul ønsket jeg meg en laserskriver, av en enkel grunn:

Om jeg har skriver har jeg ikke lenger noen unnskyldninger for å ikke sende inn manuskripter til diverse forlag.

Jeg har hatt mange krangler med meg selv på det der:

Det er jo bare å skrive ut og sende inn!

Jo, men hallo, jeg må helt på skolen, og skriverne der er ikke alltid helt gode, og stress og uff og æsj.

Da skaffer vi oss* skriver!

Jamenjamenjamen!

Mwahaha!

Og så endte det opp med at jeg fikk laserskriver til jul, og hjernen min lo triumferende inni skallen min om at nå skulle det bli andre boller og alt mulig anna bakstverk. Jeg brukte en del dager på å kikke skeptisk på nevnte skriver, og være generelt ganske tilbakeholden og det som er i forhold til både det og skulle sette den opp, og å begynne skrive ut ting.

Men i går fikk jeg plutselig ånden over meg. Og mine tidligere erfaringer med denne ånden er at det bare er å hive seg på lasset og la den gjøre som den vil (hvorfor i alle dager jeg alltid er passiv tilskuer og kritiker til alt kroppen/hodet/hjernen/ånden min foretar seg er uvisst). Så jeg satte opp skriver, og skrev ut en testside – og ble helt ellevill! Plutselig hadde jeg maaaasse jeg ville skrive ut, og det var ark overalt.

Men ingen av arkene hadde noe som helst med hverken dikt eller manuskripter eller forlag å gjøre i det hele tatt. Men Ånden min vet hvordan den skal takle uvillige Selv som ikke har lyst å gjøre skumle ting som å sende inn manuskripter. Så Ånden befalte meg å notere ned i planleggeren min hva jeg skulle gjøre neste dag (dvs, i dag). Og fordi jeg lider overvettes av Flink Pike-syndrom betydde det at når jeg sto opp i dag og hadde gjort alt jeg kunne gjøre for å utsette det uunngåelige, måtte jeg rett og slett sette meg ned og gjøre det. Fordi jeg kan ikke gi meg selv en oppgave uten å fullføre den, og når den i tillegg er skrevet ned i boka mi! Åhåhå! Det er dødssynd å ikke gjøre som Boka sier:

Det som var litt fint var at mens jeg fremdeles var i tilnærmingsfasen (dette er en fase der jeg forsiktig nærmer meg det jeg syns er skummelt, nesten inn bakveien, for å lure Panikken, så den ikke kommer og tar knekken på meg) fant jeg i en av skrivebordsskuffene mine masse av diktene mine, ferdig utskrevet! Hurramegrundt tenkte jeg, nå er det i gang før jeg har satt i gang! (Litt svett her, men Ånden befalte meg uti det)

Når jeg har sendt inn manuskripter tidligere (alle, øh, fire-fem gangene. Heh.) har jeg bare skrevet ut masse dikt jeg syns selv er ok, hevet på et minimalt følgebrev (info, her er dikt, tjolahoppoghei) og sendt avgårde. Når jeg skriver tenker jeg nemlig ikke en pøkk på om det passer sammen med noe annet jeg har skrevet, jeg bare peiser på, dermed tilnærmet jeg meg manuskript på samme måte. Men denne gangen. Nånei. Ånden var ikke nådig. Denne gangen skulle jeg kompliere diktsamling. Dette er ikke noe jeg har peiling på i det minste. Jeg aaaner ikke hva forlag går etter, hva de syns er fint, hva som er salgbart, osv osv. I korte trekk: Jeg famler i blinde her. Men det var et blinde som ble famlet i med stor entusiasme. Så jeg satte i gang. Dette er den orginale bunken med dikt jeg fant i skuffen:

Etter nøye gjennomgang var det flere av diktene som fikk kniven. Fåglarna vet hva jeg tenkte da jeg skrev ut disse, men det var sannelig mye rart der. Ja, jeg behandler diktene mine kjempeflott, og hiver dem med pomp og prakt på gulvet:

Da ble det plutselig litt lite dikt, så da måtte jeg gå gjennom de mange mange mange dokumentene jeg har på jakt etter noen fler som var brukanes. Seeee fine skriveren hurra!

Deretter gikk jeg i gang med brask og bram, og forsøkte organisere diktene litt tematisk/motivmessig (kompileringen vet dere). Dette startet som et salig kaos, og jeg endte opp med å ha null oversikt, og måtte, ganske bitter, frustrert og svett, begynne helt på nytt.

Da ble det seende slik ut. Og dette er ikke alt, dette er en form for mellomstadie. Stakkars samboer skjønte relativt lite da han kom inn på soverommet. Hvorfor har ingen fortalt meg for et sabla herk diktskriving er! Og hvorfor finnes det ingen pekepinner på hvordan slikt skal gjøres! Arg.

Innimellom alt dette kaoset måtte jeg skrive følgebrev. Det vises ikke, men jeg har ca fem forskjellige internettsider oppe som beskriver åssen man sender inn manuskripter, åssen følgebrev skal skrives, og åssen formelle brev skal se ut rent detaljmessig. I tillegg ligger det et magasin der med adresse til forlaget jeg vil sende inn til, pluss en diktbok som jeg brukte som ren og skjær mental støtte. Kan jeg bare få si en ting? Jeg hater følgebrev arg arg arg. Ok. Bedre nå.

Enda fikk noen flere dikt kurven da jeg hadde organisert og flyttet og endret og skrevet ut enda flere nye dikt, og skrevet det hersens følgebrevet og alt. Disse fikk ligge på sengen i det minste, i stedet for på gulvet. Men diktsamlingen begynte da vitterlig å virke som en samling og ikke bare en haug tilfeldige dikt!

Og så. SÅ. Så ble det slik:

Der ligger samlingen i en pen liten bunke, med tilhørende følgebrev og tittelside! Tittel var forøvrig også noe jeg sleit og banna og svovla over, så i et riktig grinete og ironisk humør bestemte jeg meg for Uten instruksjoner, siden det virka så sabla passende…

Nå skal jeg pelle meg til butikken og skaffe konvolutt og frimerke og gode greier. Hurra meg rundt for en ettermiddag!

—

*Hvem er denne «oss» jeg referer til spør du? Meg og hjernen min selvsagt! Det burde jo være klinkende klart.

Publisert, igjen!?

Her går det unna i svingene skal sies. I år har geeken vært på trykk FIRE ganger. Tre ganger med dikt, og en gang med en artikkel, skrevet sammen flotte Engeline.

Nå ble jeg publisert nok en gang i Kraftverk, som sist. Denne gangen jeg fikk en kortprosa og to dikt på trykk.

Litt i etterkant av mailen som informerte om at jeg var antatt, fikk jeg en mail der redaktøren lurte på om jeg hadde lyst å ha høytlesning, siden jeg skulle komme til Bergen og være med på lanseringen uansett.

Dette sa jeg ja til. Jeg hater å snakke i store forsamlinger.

Seriøst. Jeg blir nervøs av å snakke selv i grupper der jeg kjenner alle sammen. (Og jeg skal kanskje bli lærer? Herrejemini sier jeg bare).

Det var… en opplevelse. For det første så var det ubeskrivelig rart å se diktene mine på trykk i et magasin folk kjøpte og satt og bladde og leste i. Og så gikk det opp for meg at jeg skulle lese dem høyt, med mikrofon, foran disse menneskene. Iiih!

Det var en meget følelsesladet aften. Og fordi Storesøster var med denne gangen, har jeg til og med dokumentasjon i form av bilder! Og så er det dette med bildene og de tusen ordene, vet dere.

Det første her er på vei ut døren. Og her ser jeg jo riktig så fornøyd ut med saken. Kanskje litt vel fornøyd. Nesten så det tipper over i lalaland-fornøyd det der.

Neste bilde derimot. Her har det gått opp for meg hva det er som skal skje, at jeg skal opp og lese, og det foran masse mennesker som kommer til å sitte der og høre på meg! Holymoly! Jeg hadde så mye nerver at jeg trodde jeg skulle krepere. Generelt ser jeg litt ut som en fortapt tolvåring som har mistet mammaen sin:

Her sitter jeg frenetisk og leser egne tekster, og lurer på hva i alle dager det er jeg egentlig har begitt meg ut på (her begynner da også lokalet og fylles litt):

Jeg har høytlesning. Høytlesning! Jeg! Foran masse mennesker! Med MIKROFON. Såvidt jeg husker skalv jeg som et aspeløv og repeterte gang på gang inni hodet mitt at jeg måtte lese sakte (jeg tenderer mot å gallopere gjennom tekster for å bli ferdig). Utover det er denne biten av kvelden litt vag:

Men jeg kom helskinna gjennom det. Her har jeg fått nervene tålelig under kontroll, og jeg har falt tilbake i behagelig litteraturgeekmodus, med cappuccinoen og litteraturmagasinet:

Og det var da så storveis. Jeg tenkte kun «Nei nei nei nei nei» like før jeg skulle opp og lese, men… det var da så kjekt likevel. Jeg døde ikke! Absolutt et pluss i hverdagen, må jeg si.

(Kan jeg kalle meg forfatter nå?)

John Kenn

Jeg har forelsket meg helt i post-it-kunsten til John Kenn. Den er fantastisk detaljert, oppfinnsom og litt skummel. Og så fiiin. Jeg kan stirre på tegningene hans i evigheter! De er verdt å sjekke ut for alle og enhver:

Han gir meg utrolig lyst til å tegne.

Løp til nettsida hans og nyt! http://johnkenn.blogspot.com/

(Alle bildene (c) John Kenn, selvsagt)

Metafiksjon: Six Characters in Search of an Author

Metafiksjon er noe av det beste jeg vet innen litteratur. Jeg får en ubeskrivelig boblete glad følelse inni meg av å lese om karakterer som plutselig kommenterer sin egen litterære status, eller forfattere som bryter inn i sitt eget plott, eller forfattere som skriver seg selv inn i plottet sitt!

For de som ikke er like glad i og like stø på hva dette dreier seg om: Metafiksjon er fiksjon som handler om fiksjon. Alt av kunst kan være meta, selvsagt, ikke bare litteratur. Så lenge det er noe som er selvrefleksivt/klar over seg selv som artistisk verk, er det meta-etellerannet. Men som litteraturnerd er det litteraturtypen jeg er gladest i.

Metafiksjon problematiserer forholdet mellom fiksjon og virkelighet, og stiller spørsmål ved den gjennomsiktigheten og enkelheten vi til daglig antar virkeligheten å ha. Kan vi snakke om en felles virkelighet, når det spesifikke menneskesinn er så subjektivt og uforenelig med alle andre sinn? Mine refleksjoner rundt en gitt hendelse er unike og ulik alle andres.

Og hva skjer da når man lager kunst? Hvor blir virkeligheten av når man skaper noe som fra starten av aldri var virkelig, men likevel prøver å gi inntrykk av at det er virkelighet det er? Og kan ikke kunsten ofte berøre Sannheten i større grad enn virkeligheten, med all dens tåkethet, aldri kan? Hva skjer når virkelighet kræsjer med Virkelighet?

Nå i kveld har jeg lest et metaskuespill som gjorde meg så inderlig boblete at jeg nesten sprakk: Six Characters in Search of and Author av Luigi Pirandello.

Stykket er om nøyaktig det tittelen sier det er: seks karakterer som leter etter en forfatter som kan skrive og sette opp det skuespillet de egentlig tilhører, men som de har løsrevet seg fra. Den orginale forfatteren deres skapte dem, men ga opp stykket uten å la det noen gang realiseres – og så drar karakterene ut for å finne en som kan skrive dem og regissere dem.

Det er helt fantastisk. Jeg føler det er et stykke man må se, oppleve på kroppen, med karakterer som kommer vandrende inn fra salen der publikum sitter, skuespill i skuespill, en Regissør og Scenehjelpere og Skuespillere som egentlig skal øve til et annet skuespill – og så kommer disse, og så blir vi vitne til en vill heisatur av realitet i realitet, som samtidig er fiksjon i fiksjon inn i evigheten…

Karakterene greier ikke bryte ut av rollene sine (de er jo ikke mennesker, de er karakterer), og midt innimellom monologer og forsøk på å få regissøren til å regissere dem, bryter deres skuespill gjennom, så vi sakte men sikkert får bygget opp hva deres historie er – samtidig som Skuespillerene skal utøve det skuespillet Karakterene tilhører, men som Karakterene aldri blir fornøyd med… tolkningene blir ikke riktige. Men kan fiksjon noen gang bli noe annet enn tolkninger av noe annet? Igjen, denne subjektiviteten…

Pirandello spekulerer i hva som utgjør fiksjon og hva som utgjør virkelighet på en helt vidunderlig måte, som etterlot meg helt svimmel av glede – og samtidig frustrasjon. Jeg tror det er et stykke som må leses – eller ses – mange ganger for å fullt ut nyte det. Det er så nakent og ekte, og samtidig så påkledd og påtatt og konstruert! Det var en forunderlig opplevelse å lese.

Publisert?

Det begynner slik:

En setning. Og så en til. Og så –

Det vokser og gror i hodet mitt, slyngplanter, kjøttetende planter, ulende dyr, gryntende dyr, stjernehimmel, overskyet himmel, og jeg vet ikke hva. I meg gror det bilder og ord og ting som aldri har vært og aldri kommer til å være. I meg gror løgnene som jeg liker så godt, disse løgnene som er så fine, de som jeg føler menneskeheten flyter på.

Det er historiene. Diktene. Livene man spinner fram og klipper opp etter eget forgodtbefinnende. Og så godt som jeg liker det! Så godt. Så godt. Og samtidig er det så vondt, så heslig, og noen ganger så tomt, å skulle lete etter disse flyktige ikke-vesnene, ikke-hendelsene som ligger og fniser godt bortgjemt. Jeg savner dem! Og så titter de fram igjen. Og så –

Og så er det noen andre som leser det. Og så er det noen andre som liker det. Og så er det noen andre som hater det. Noen ganger har jeg kontroll. Noen ganger sier jeg: «Her. Vil du lese?» Og så leser de mens jeg sitter hjertebankende og venter på en respons.

Men så –

Så blir noen av diktene mine, skapningene mine, barna mine trykt. De blir – nå må jeg nesten hviske det – publisert. Og så må jeg nesten rope det. Publisert! Jeg! De!

Så kommer den forventede lykkerusen. Så kommer den uventede angsten.

Diktene mine, alene ute i verden? For å bli lest av mennesker jeg ikke kjenner? Mennesker som ikke kan nå tak i meg og si –

ja. Hva vil jeg at de skal si? Kanskje trenger disse barna mine få lov til å ha hemmeligheter med disse skjulte leserne som ligger fnisende bortgjemt og leser uten at jeg kan lokke dem frem. Ord som leserne kan hviske til bare barna mine.

Ja. Det er vel litt fint. Er det ikke?

Nå er fire av dem ute og svinser på egenhånd. De heter «Tapt i tidevannet», «Tungt», «Abstinenser», og «Ras», sånn i tilfelle du vil bli kjent med dem, og kanskje hviske dem noen ord.

Og så er det mange andre barn der inne, fine, fine barn. Hvisk dem noe, også.

Storebror

Den ene storebroren min giftet seg i helgen, og i den anledning skrev jeg et dikt. Før bryllupet var dette en stor hemmelighet, for det skulle være en overraskelse når jeg under middagen reiste meg og leste det høyt. Han ble overrasket også, så det funket superbra!

Men nå vil jeg dele diktet, fordi alle burde vite hvilken fin storebror jeg har:

Til storebror

Hvor mange bokstaver i et alfabet
hvor mange ord i et språk
hvor mye kjærlighet i et dikt

kan beskrive en bror?

En bror som ønsker å bli
verdens sterkeste—
hvordan sier man
at han allerede er det?

En bror som alltid løfter
sine kjære opp fra avgrunnen
løfter dem med smil,
med ord, med makt i ømhet

En bror som er stor som en bjørn
men snill som en vårdag
som holder rundt deg
og får deg til å forstå at du teller

En bror som kan alt, som klarer alt
med hele sitt hjerte
sitt store sterke hjerte

En bror som i hvert sitt fiber
er en enestående sønn og et barnebarn
en onkel og en nevø
en fetter og en svoger
og nå også—

en enestående ektemann

Hvordan kan ord fange
noe så stort, noe så mektig

noe så sterkt?

Derren Brown

Jeg har i det siste sittet i timesvis på YouTube og sett på videoer. Hvorfor? Fordi jeg gjennom denne bloggposten av AL Kennedy snublet over Derren Brown (forøvrig en flott bloggpost, som anbefales).

Derren Brown er magisk. Han er utrolig. Gjennom sublime beskjeder får han hele folkemengder til å gjøre en bevegelse samtidig, han tryller vekk kort på de sprøeste måter, han forutser hva folk vil gjøre, han vinner alltid i stein saks papir.

Han gir reklamemennesker en smak av egen medisin (hurra!):

Han gir Stephen Fry totalt hakeslepp:

Og han avslører triksene sine, han holder beinhardt på at han IKKE er synsk, bare årvåken, flink til å lese mennesker, fordi vi alltid er så veldig forutsigbare. Han kjenner psykologien bak hvordan folk fungerer. Og så viser han hvordan det gjøres.

Han sier han ikke er magisk. Og det gjør ham så veldig, veldig magisk.

Hinne

Det sitter et troll på tastaturet mitt og kikker på meg, du vet, det er vanskelig å skrive rundt deg og rumpa di med hale og hår. Men du greier det likevel sier han og øynene er søledammer jeg legger meg i og ruller sammen til et spørsmålstegn, noen ganger, sier jeg, noen ganger savner jeg den hinnen jeg la fra meg for alle de årene siden. Og han kikker på meg igjen, mens jeg plasker rundt en fisk i dam som drukner fisken ikke dammen og han sier, noen ganger er det bare sånn, bare bare, bare sånn det er ikke noe å gjøre med, så skjerp deg nå og den brumlende bass-stemmen hans forsøker dytte søvnen over på meg

her er den, hvisker han, her er den, hinnen

jeg vil ikke ha den lenger, sier jeg, sier jeg, sier jeg.

Litterære virkemidler: Billedbruk

I forrige bloggpost var det flere som plutselig ytret ønske om å lese en post om litterære virkemidler, siden jeg ramset opp en del uten å forklare hva det var. Jeg hadde ikke planlagt å gå videre inn i det, men siden det ble interesse rundt det, og siden jeg virkelig brenner for dette, tenkte jeg det faktisk kunne være artig å ha en liten sånn serie.

Men, sånn for klarhets skyld: Jeg er ikke flink til å lære bort, jeg er ingen god pedagog, og alt jeg vet om skriving er selvlært, så jeg er neimen ingen autoritet på dette. I tillegg kommer alt sammen til å være helt randomly satt sammen. Jeg mener ikke at alt som står i Basics 1 skal brukes og trenes på før Basics 2, neinei. Jeg hadde ingen idé om hvor jeg skulle begynne når jeg starta med skriving, derfor har jeg heller ingen idé om hvilken ende jeg skal starte i med å forklare dette. Ta det hele med en klype salt.

Jeg vil også påpeke at om det virker som om jeg mener at alt jeg har ramset opp er enkle saker å lære seg så er det feil. Det er (eller kan være) kjempevanskelig. Jeg er ikke en spesielt flink skribent: Jeg kan reglene til en viss grad, men det betyr ikke at jeg tar gull i den mektige maratonen som er skriving. Hadde det enda vært så lett som bare å vite, ikke å måtte bruke… men, det er derfor man øver. Det krever, som jeg sa i forrige bloggpost, trening trening trening. Så skriv masse!

Litterære virkemidler, noen kjappe basics innen billedbruk:

Jeg starter med billedbruk fordi jeg liker det, og har en viss kontroll på det. Billedbruk er rett og slett de frasene du bruker som sanseliggjør teksten din (jeg kommer mest til å snakke om dikt, fordi det er der disse virkemidlene brukes mest kompakt). Billedbruk er et litt misledende navn, syns jeg, fordi bilder i dikt handler ikke bare om å se. Det handler også om å føle, høre, smake, lukte. Alt du kan tenke deg av sanselighet.

I (den ene) boka jeg har om lyrikk står det at poetiske bilder «Forskyver, utvider og skaper ny mening. Fortetter betydning og holder betydning tilbake.», noe som er en temmelig grei oppsummering, syns jeg. Spesielt dette med fortetting, noe jeg, minimalistisk som jeg er, er svært glad i. Dikt skal gjerne si mye på kort tid, og derfor bruker man slike virkemidler innen billedbruken. On with the show:

Metaforer: Jeg begynner i den enden jeg trives best, med metaforer. Har du lest noen av tekstene mine er det en viss sjans for at du har oppdaga at metafor er mitt favorittvirkemiddel, og den regnes også som et av poesiens aller viktigste virkemidler. En metafor er når du sier at noe er noe annet. Eksempel: Hun er en løve. Her er det ikke snakk om en faktisk løvinne, men en kvinne som har egenskapene til en løve; sterk, rask, fryktinngytende, eller andre lignende trekk. Metaforer skaper assosiasjoner, og dermed slipper dikteren å utbrodere alle disse trekkene ved kvinnen, men kan oppsummere dem raskt i å si at hun er en løve. Dette skaper også et spenningsforhold, siden det ikke er en enkel sammenligning, fordi det skaper nye forbindelser som man kanskje ikke hadde tenkt på før. Det er dette som gjør metaforer så utrolig effektivt.

Det finnes mange typer metaforer, og ubegrenset mange måter å bruke dem på. Man kan bruke dem enkelt som i mitt eksempel ovenfor eller svært komplisert og innfløkt som i Vesaas’ Huset i mørket, som er en allegori (en utvidet metafor) over Norge under okkupasjonen. I bibelen brukes en form for metaforer kalt parabler, som er anekdoter som illustrerer et poeng eller en lærdom. Ofte er det mer effektivt å bruke bilder og slike historier, fordi de er lettere å huske, og kanskje lettere å forstå en rent abstrakte begrep. Metaforer er gøy, og så ubegripelig massive, at jeg rett og slett ikke greier ta tak i alt. Jeg anbefaler alle som har lyst å forsøke seg på dette vidstrakte fenomen å google det litt. Metaforer blandes ofte sammen med:

Similer: Similer kan enkelt og greit kalles sammenligninger. En simile er å si at noe er som noe anna. Om man da skulle brukt en simile i stedet for en metafor i det forrige eksempelet ville man sagt: Hun er som en løve. Litt samme effekt som metafor der altså, men mindre fortettet.

Similer er vanligere i dagligtale enn metaforer er, men de er også svært vanlige og effektive i litteratur i tillegg. Jeg for min del liker metaforer mye bedre, fordi jeg syns de har mer slagkraft. Men, et av mine favorittdikt starter med en simile. Den første linja er «I wander’d lonely as a cloud», og det er fra Wordsworths «Daffodils«. Nydelig. Vel verdt å lese!

Et annet trekk ved similer er at de har det med å bli såpass vanlige at man ikke tenker over dem lenger, og de blir klisjéer. En av mine favoritter på norsk, fordi den forundrer meg sånn, er trøtt som en strømpe. Jeg har aldri helt catcha hvorfor strømper er så mye trøttere enn andre klesplagg… men det er dette som er så gøy med å lære seg disse virkemidlene – du ser plutselig språket fra en helt ny side!

Personifikasjon: Dette er en undertype av metafor. I forrige punkt påpekte jeg at jeg syns metaforer er slagkraftige. Dette er personifikasjon: jeg ga et abstrakt begrep (metafor) en menneskelig egenskap (slagkraftighet). Jeg er kjempeglad i dette også, nettopp fordi det minner om metaforer. Jeg vil tydeligvis ikke la ting være det de er…

Det som er så fint med personifikasjon er nettopp det at de gjør abstrakte begreper litt mer tilnærmerlige. Jeg liker ikke abstraksjon i dikt, fordi begreper som kjærlighet, død, sorg, tid osv er så store, og så vanskelig å forestille seg (de er jo abstrakte!), og jeg syns dikt skal være konkrete og billedlige. Derfor liker jeg at disse begrepene blir mer menneskelige og håndfaste. Noen av de vanligere personifikasjonene er døden som en kappekledd skikkelse med ljå, eller tiden som Far Tid med et timeglass. Den toeggede tvillingen til personifikasjon er:

Besjeling: Nok en metafortype. Å besjele noe er å gi konkrete ting for menneskelige egenskaper. Besjeling og personifikasjon er litt vanskelig å holde styr på siden de ligner sånn (jeg måtte slå det opp for å være sikker på at jeg huska riktig), men poenget er i alle fall at i motsetning til personifikasjon (der du gjør noe håndfast) så tar du i besjeling fatt i noe som allerede er håndfast, og levendegjør det. Eksempel: Trærne synger i kveld. Trær synger vanligvis ikke. Akkurat nå, utenfor vinduet mitt, gjør de det.

Symbol: På dette punktet er jeg svært usikker på hva jeg skal si, egentlig. De aller fleste vet, eller i det minste har et begrep om hva symboler er – når noe betyr/står for noe mer eller noe annet enn bare seg selv. Mange symboler tenker man ikke lenger over som symboler, som for eksempel hjertet som et symbol på kjærligheten (forøvrig en klisjé, men det kan jeg kanskje ta i en annen bloggpost, om det er interessant?). Nettopp det at symboler er så veldig innarbeidet, gjør at jeg har litt vanskelig for å snakke om dem. I tillegg er det ikke et virkemiddel jeg bruker mye (tror jeg!?), men det er garantert mange der ute som har mye å si om dette, og mye bedre enn jeg får til!

Synekdoke: En synekdoke er når en del av noe står for helheten, helhet for en del, eller når noe abstrakt står for noe konkret. Det høres kanskje litt innfløkt ut, men synekdoker bruker man hele tiden. For eksempel, når man sier man teller hoder, bruker man en synekdoke, fordi hodene står jo for en hel person, ikke bare hodet. Man teller personer. Flere kan være å bruke seil for båter eller tangenter for et helt piano. Jeg kommer neimen meg ikke på eksempler for den andre veien, men kanskje en av dere gjør?

~*~

Såh, en basic bloggpost om litterær billedbruk. Som sagt, dette var kjapt og rotete, og jeg kunne tatt med så utrolig mye mer, men dette var de jeg kom på sånn med en gang, og tenkte det var greit å begynne med dem da. Det er vanligst å bruke disse i poesi, men de brukes i hopetall i vanlig prosa også selvfølgelig. Men i poesien hopper de virkelig ut av siden og overfaller deg (sniker inn flere eksempler – dette var personifikasjon!).

Det aller viktigste man kan gjøre for å få grep på disse dog er å lese. Om man vil skrive dikt, les dikt. Noveller, les noveller. Prøv å identifisere hva forfatteren gjør. En grei måte å gjøre på dette er å spørre seg selv spørsmål: Hvorfor likte jeg den linja så godt? Hva tenkte jeg når hun sidestilte de to begrepene? Hva er det med bildene som vekker de spesifikke følelsene? osv. Les mer om skriving og teknikker, ikke bare denne lille bloggposten. Den er ikke på langt nær utfyllende nok. Men den var gøy å skrive.

Jeg skal i en neste post forsøke å ta for meg mer tekniske virkemidler, som rim og rytme – men dette er ting jeg er såpass dårlig på, at dere ikke egentlig kan forvente en veldig utfyllende, god post. Men jeg skal prøve. Om ikke annet kan jeg ta for meg noe jeg elsker – alliterasjon. Det blir kos!