Manuskript

Til jul ønsket jeg meg en laserskriver, av en enkel grunn:

Om jeg har skriver har jeg ikke lenger noen unnskyldninger for å ikke sende inn manuskripter til diverse forlag.

Jeg har hatt mange krangler med meg selv på det der:

Det er jo bare å skrive ut og sende inn!

Jo, men hallo, jeg må helt på skolen, og skriverne der er ikke alltid helt gode, og stress og uff og æsj.

Da skaffer vi oss* skriver!

Jamenjamenjamen!

Mwahaha!

Og så endte det opp med at jeg fikk laserskriver til jul, og hjernen min lo triumferende inni skallen min om at nå skulle det bli andre boller og alt mulig anna bakstverk. Jeg brukte en del dager på å kikke skeptisk på nevnte skriver, og være generelt ganske tilbakeholden og det som er i forhold til både det og skulle sette den opp, og å begynne skrive ut ting.

Men i går fikk jeg plutselig ånden over meg. Og mine tidligere erfaringer med denne ånden er at det bare er å hive seg på lasset og la den gjøre som den vil (hvorfor i alle dager jeg alltid er passiv tilskuer og kritiker til alt kroppen/hodet/hjernen/ånden min foretar seg er uvisst). Så jeg satte opp skriver, og skrev ut en testside – og ble helt ellevill! Plutselig hadde jeg maaaasse jeg ville skrive ut, og det var ark overalt.

Men ingen av arkene hadde noe som helst med hverken dikt eller manuskripter eller forlag å gjøre i det hele tatt. Men Ånden min vet hvordan den skal takle uvillige Selv som ikke har lyst å gjøre skumle ting som å sende inn manuskripter. Så Ånden befalte meg å notere ned i planleggeren min hva jeg skulle gjøre neste dag (dvs, i dag). Og fordi jeg lider overvettes av Flink Pike-syndrom betydde det at når jeg sto opp i dag og hadde gjort alt jeg kunne gjøre for å utsette det uunngåelige, måtte jeg rett og slett sette meg ned og gjøre det. Fordi jeg kan ikke gi meg selv en oppgave uten å fullføre den, og når den i tillegg er skrevet ned i boka mi! Åhåhå! Det er dødssynd å ikke gjøre som Boka sier:

Det som var litt fint var at mens jeg fremdeles var i tilnærmingsfasen (dette er en fase der jeg forsiktig nærmer meg det jeg syns er skummelt, nesten inn bakveien, for å lure Panikken, så den ikke kommer og tar knekken på meg) fant jeg i en av skrivebordsskuffene mine masse av diktene mine, ferdig utskrevet! Hurramegrundt tenkte jeg, nå er det i gang før jeg har satt i gang! (Litt svett her, men Ånden befalte meg uti det)

Når jeg har sendt inn manuskripter tidligere (alle, øh, fire-fem gangene. Heh.) har jeg bare skrevet ut masse dikt jeg syns selv er ok, hevet på et minimalt følgebrev (info, her er dikt, tjolahoppoghei) og sendt avgårde. Når jeg skriver tenker jeg nemlig ikke en pøkk på om det passer sammen med noe annet jeg har skrevet, jeg bare peiser på, dermed tilnærmet jeg meg manuskript på samme måte. Men denne gangen. Nånei. Ånden var ikke nådig. Denne gangen skulle jeg kompliere diktsamling. Dette er ikke noe jeg har peiling på i det minste. Jeg aaaner ikke hva forlag går etter, hva de syns er fint, hva som er salgbart, osv osv. I korte trekk: Jeg famler i blinde her. Men det var et blinde som ble famlet i med stor entusiasme. Så jeg satte i gang. Dette er den orginale bunken med dikt jeg fant i skuffen:

Etter nøye gjennomgang var det flere av diktene som fikk kniven. Fåglarna vet hva jeg tenkte da jeg skrev ut disse, men det var sannelig mye rart der. Ja, jeg behandler diktene mine kjempeflott, og hiver dem med pomp og prakt på gulvet:

Da ble det plutselig litt lite dikt, så da måtte jeg gå gjennom de mange mange mange dokumentene jeg har på jakt etter noen fler som var brukanes. Seeee fine skriveren hurra!

Deretter gikk jeg i gang med brask og bram, og forsøkte organisere diktene litt tematisk/motivmessig (kompileringen vet dere). Dette startet som et salig kaos, og jeg endte opp med å ha null oversikt, og måtte, ganske bitter, frustrert og svett, begynne helt på nytt.

Da ble det seende slik ut. Og dette er ikke alt, dette er en form for mellomstadie. Stakkars samboer skjønte relativt lite da han kom inn på soverommet. Hvorfor har ingen fortalt meg for et sabla herk diktskriving er! Og hvorfor finnes det ingen pekepinner på hvordan slikt skal gjøres! Arg.

Innimellom alt dette kaoset måtte jeg skrive følgebrev. Det vises ikke, men jeg har ca fem forskjellige internettsider oppe som beskriver åssen man sender inn manuskripter, åssen følgebrev skal skrives, og åssen formelle brev skal se ut rent detaljmessig. I tillegg ligger det et magasin der med adresse til forlaget jeg vil sende inn til, pluss en diktbok som jeg brukte som ren og skjær mental støtte. Kan jeg bare få si en ting? Jeg hater følgebrev arg arg arg. Ok. Bedre nå.

Enda fikk noen flere dikt kurven da jeg hadde organisert og flyttet og endret og skrevet ut enda flere nye dikt, og skrevet det hersens følgebrevet og alt. Disse fikk ligge på sengen i det minste, i stedet for på gulvet. Men diktsamlingen begynte da vitterlig å virke som en samling og ikke bare en haug tilfeldige dikt!

Og så. SÅ. Så ble det slik:

Der ligger samlingen i en pen liten bunke, med tilhørende følgebrev og tittelside! Tittel var forøvrig også noe jeg sleit og banna og svovla over, så i et riktig grinete og ironisk humør bestemte jeg meg for Uten instruksjoner, siden det virka så sabla passende…

Nå skal jeg pelle meg til butikken og skaffe konvolutt og frimerke og gode greier. Hurra meg rundt for en ettermiddag!

—

*Hvem er denne «oss» jeg referer til spør du? Meg og hjernen min selvsagt! Det burde jo være klinkende klart.