Åpent brev til kroppen

Kjære kroppen min,

jeg er veldig glad i deg. Du tar meg med dit jeg skal, sørger for at jeg får oppleve det jeg har lyst til, lar meg gi mennesker jeg er glad i varme klemmer, lar meg kjenne mykt deilig gress, redder meg fra kokvarme plater som brenner meg, og er rett og slett jevnt over en flott greie.

Men, kjære kroppen, du kunne godt vært sammensatt av litt mindre herpa deler. Det er jo ikke det at jeg ikke prøver ta vare på deg. Jeg gjør det, selv om de rundt oss antagelig ikke tror helt på det. Jeg gjør virkelig mitt beste! Jeg kler godt på oss når det er kaldt ute for at du ikke skal bli syk, jeg spiser og drikker nok til at vi både har energi og føler oss mette og glade, jeg dusjer deg jevnlig og utsetter deg ikke for unødvendig vold. Jeg kunne desidert gitt deg mer søvn, spist mindre sukker, og dratt deg med på yoga oftere, men vi syns begge det er altfor godt å sitte i sofaen med en bok til langt på natt med en skål sjokolade på bordet. Velvel.

Når dette er sagt. Kroppen: Du er klønete. Jeg vet det, du vet det, alle rundt oss vet det. De ler av oss, vet du. Det er ikke sånn slem latter, men de ler, fordi vi to er tidenes mest klønete lag noensinne. Oppgjennom årene har vi ikke hatt altfor mye problemer med dette. Du snubler over dine egne føtter som om de ikke var en del av deg, du glir på isen og jeg ler når vi faller så det skremmer gamle menn som forsøker å hjelpe oss opp igjen, vi får brannsår og skrubbmerker fordi det virker så gøy å gjøre akkurat denne tingen akkurat nå – klatre i trær, skli bortover et gulv, ake ned en bakke – at vi ikke husker at vi ikke har koordinasjon eller fullutviklet evne til vurdering av konsekvenser.

De siste årene har du derimot blitt litt ekstra klønete og ukoordinert. Jeg vet ikke hva det har seg, kanskje det er fordi vi begynner å bli eldre? Ikke gamle, milde himmel! Ikke frik ut. Men nesten-tredve er ikke det samme som ung og fleksibel femtenåring. Kanskje har reaksjonsevnen vår blitt nedsatt, kanskje har vi blitt enda dårligere til å vurdere situasjoner og hva som eventuelt kan skje når vi gjør noe. Det er ikke godt å si. 

margnagleI løpet de siste fire årene har du hatt flere skader. Selvsagt, jeg legger ikke skylden på deg når det er jeg som er dum, og vi brekker beinet fordi jeg ikke tenker meg om. Like fullt, beinet brakk, og vi var sykmeldt i fem måneder. Fem måneder er lang tid, kjære kroppen. Jeg lærte hvor mye smerte du faktisk kan tåle, og kroppen, jeg er imponert. Jeg lærte også at selv vi to som er så late som det går an, vi som er så glade i å være inne med bøker eller pcen, selv vi klødde etter å få komme ut etter en måned lenket til sengen. Deretter kom alt dette med operasjon og enda mer vondt og enda mer imponerende utholdenhet. Det du får til, kroppen, er ikke rent lite. Jeg måtte lære deg å gå igjen, fordi du hadde glemt det etter å ha ligget i ro så lenge med et bein som ikke fungerte, og du ville så inderlig. Høyrebeinet egget venstrebeinet avgårde; du visste at dette kunne begge sidene av deg like godt egentlig, og selv om det var tungt fikk vi det til. Vi klarer alt sammen, du og jeg kroppen. Dette var i 2009. I 2011 skulle den innopererte margnaglen ut igjen. Vi ble tatt godt vare på, men det ble selvsagt nok en sykemelding, og enda en måned med vondt, og et søkk i kneet og enda større arr. Likevel kom vi oss gjennom det også, og jeg tenkte at AH kroppen min er så tøff. Den klarer alt!

I can haz brain

I løpet av alt dette hadde ryggraden vår begynt å verke. Kroppen, vi har alltid hatt vondt i ryggen og nakken, det er sant. Men dette neste året ble det så mye verre enn før. Flere dager greide jeg ikke å få deg til å røre på deg. Alt var vondt, alt. Du greide ikke snu på hodet uansett hvor mye jeg ba deg om det. Det var frustrerende. Så vi ble sendt til MR for å finne ut hva det var som var galt med deg. Og jammen var det noe galt også. Du har bred dobbelsidig prolaps i nakken, sa de. Kroppen min, hvordan har vi fått til det da? Vi er ikke så klønete, er vi vel? Jeg fikk se deg fra innsiden igjen, jeg fikk kjenne enda bedre på hvordan det var å være deg. Jeg begynte å trene deg, for det er jo det en gjør med prolapser som sniker seg inn. En trener dem vekk. Og jeg burde desidert trene mer, for vi begge kjenner at fremdeles ligger den der og lurer på oss, som en fiende i bakholdsangrep, men du er så sterk kroppen. Jeg tok smertestillende, begynte på yoga, og sakte men sikkert ble ting bedre. 

Etter at beinet vårt var blitt helt bra etter alle operasjonene som har herjet rundt der inne – noe som tok år! – ble jeg litt overivrig, kroppen. Jeg tok deg med ut på joggeturer. Men jeg kan ikke slike ting, jeg er ingen jogger, jeg hatet det på skolen, og jeg visste ikke at det var riktige måter å jogge på – og at det er riv ruskende gale måter å gjøre det på. Jeg gjorde alt galt, kroppen. Vi dro ut med brask og bram, jogget i tyve minutter hver dag, på asfalt, opp og ned masse bakker. Jeg er en naturlig hælløper, kroppen. Det er ikke bra. Det er rart at ryggraden vår ikke sa takk for seg der og da. Du prøvde si i fra, jeg skal innrømme det, men jeg hørte ikke på deg. Når leggen – den andre leggen! – begynte å gjøre vondt tok jeg smertestillende, hadde på is… og dro ut på joggetur igjen dagen etter. Fremdeles på asfalt. Til slutt streiket du fullstendig kroppen. Det var jo like greit. Vi hadde beinhinnebetennelse i leggen og forbud mot å jogge igjen det sluttet å gjøre vondt.

Men vi kan jo selvsagt ikke holde oss til å ha vondt i bein eller ryggrad, kan vi det kroppen? Det var som om de andre kroppsdelene dine ble sjalu og også ville ha oppmerksomhet. Og igjen er vi klønete, du og jeg. Jeg har alltid hodet mitt helt andre steder enn akkurat der jeg egentlig er, og det fører til sånne ting som at jeg smeller igjen en skyvedør til en bil – på lillefingeren. Jeg beklager kroppen. Jeg beklager at jeg gjorde det, og alt som skjedde etterpå. For det var ikke så vondt der og da. Littegranne, men det var som øyeblikket etter vi brakk beinet: «Oi, det gjorde vondt. Må holde [skadet kroppsdel] i ro litt.» Og jeg dro til legevakten dagen etter, da jeg hadde forsøkt å vært på jobb i noen timer, men nesten begynte å gråte fordi det var så vondt. Jeg! Tok deg med til legevakten! Så jeg syns jeg skal ha litt kred for akkurat det. Det er ikke min feil at vi ble møtt av en trøtt jypling av en lege som bare trodde smerteterskelen vår var lav og det bare var en forstuing når fingeren var hoven, misfarget og ikke kunne røre seg. Det er ikke min feil at røntgenbildet ikke viste stort nok brudd og vi bare fikk beskjed om å ta paracet til det gikk over og teipe sammen lillefinger og ringefinger hvis det var for vondt å jobbe. Jeg gjorde det. Jeg prøvde å ta vare på deg. Jyplingen hadde sagt jeg kunne jobbe og leve som vanlig. Så jeg gjorde det.

2013-06-05 13.38.37At vi etter tre uker hadde droppfinger og ble sendt sporenstreks til fastlegen av fysioterapeut-far og fra fastlegen til ortopedisk med streng beskjed om å ikke løfte noe tyngre enn en gaffel er heller ikke min feil. Jeg gjorde mitt beste utifra hva jyplingen hadde sagt. På ortopedisk sa de at strekksenen hadde blitt revet av. Hvordan kunne jeg vite det? Det skulle gjort vondere å gå rundt med avrevne sener, kroppen. Du tåler for mye noen ganger. Så vi fikk sykemelding og fingerskinne og en hel måned til å bli frisk. Imens skrev vi bok – hovedsakling med venstre hånd – og det var egentlig helt ok. Så etter måneden var over ble vi erklært frisk selv om fingeren slett ikke hadde rettet seg helt ut, og selv om den gjorde litt vondt fremdeles. Jeg føler ikke jeg har kompetanse til å argumentere med leger, så jeg gjør heller ikke det kroppen. Det burde jeg kanskje gjort. For fingeren rettet seg aldri ordentlig ut, og den fortsatte med å verke når vi hadde løftet mye eller skrevet mye eller gjort noe som helst som involverte lillefingeren i det hele tatt. Så jeg dro til fastlegen igjen, som jeg hadde fått beskjed om, etter fire måneder med den samme tralten. Jeg gjorde som jeg ble bedt om! Og jeg ble i starten sendt frem og tilbake som en pingpongball, kroppen. Det er ikke min feil. Jeg tøyde og bøyde fingeren, brukte smertestillende og var forsiktig om hverandre. Som jeg fikk beskjed om. Og så ble det ikke bedre, og så fikk jeg ny henvisning til ortoped. Etter mye om og men kom et brev i postkassen. Jeg hadde fått time til ortopeden. Om et halvt år. Vet du hva ortopeden sa til meg da jeg endelig stilte opp til den avtalte timen i forrige uke? Du skulle vært her for et halvt år siden. Vel. Kroppen, jeg prøvde. Og nå sitter vi altså her igjen, med en ny skinne, igjen i en måned, og beskjed om at antagelig fungerer det ikke, men vi prøver likevel. 

Jeg er fremdeles ikke så snill med deg som jeg burde, kroppen. Jeg prøver, men jeg får det bare sånn halvveis til. Jeg vil ikke ha ny sykemelding, jeg er lei av å være sykemeldt i månedsvis av gangen hvert år. Så jeg går på jobb, med fingerskinne, som gjør at jeg ikke får til å løfte noe som helst riktig, og løfter feil, og prøver kompensere for lillefingeren (hvem skulle trodd at den er så prekær i løfting av banankasser?) med å løfte annerledes enn jeg pleier. Når jeg kommer hjem spiller jeg pcspill i seks timer, eller skriver på tale, eller dagbok eller dikt, og gjør absolutt ingenting for å slappe av i hendene og armene. Og nå… nå ser vi slik ut kroppen:

2013-06-05 12.48.41

Jaja. Jeg lover å slappe av litt mer i fremtiden. Etter camp nano i juli i alle fall. Kanskje tar jeg ferie til og med. Jeg er glad i deg, kjære kroppen min, selv om jeg viser det på litt merkelige måter. Skal prøve å skjerpe meg. Lover.

Zuzz og klemz,
eekageek

Romanredigering

Bloggen har blitt liggende brakk igjen. Dette på grunn av Livet, og Romanen.

Etter å ha skrevet ferdig romanen i slutten av november, lot jeg den hvile seg i et par måneder, mens Samboer leste gjennom førsteutkastet. Det foregikk omtrent slik:

Han: Det er skikkelig dårlig.
Jeg: Jeg sa jo det. Det er et førsteutkast, de har lov til å være dårlige.
Han: Men jeg trodde ikke det var  dårlig!
Jeg: SUKK.

Nå har det endret seg. Jeg holder på med redigeringen – som frustrerende nok innebar å stryke omtrent 75% og skrive hele greia på nytt igjen. Jeg er på kapittel tretten av fåglarna vet hvor mange. Det føles som midten av romanen. Den vokser ut av hendene på meg, uansett hvor mye jeg forsøker å legge fremdriftsplan. Nå får Samboer lese kapittel for kapittel. Det foregår slik:

Han: Du kan jo å skrive!
Jeg: Det er et andreutkast. Nå tar jeg meg tid til å bearbeide teksten.
Han: Jammen, det er jo mye bedre!
Jeg: SUKK.

Skriving er hardt. I dag er det litt ekstra hardt, og det er derfor jeg skriver blogginnlegg, noe som er inspirert av dette innlegget til C’est la vie, som også er om romanredigering. Jeg har hittil i dag: Tatt oppvask, støvsugd, laget kaffe, spist frokost, funnet en spilleliste å skrive til, laget kaffe, spist blodappelsin, stirret ut vinduet, skrevet fire setninger, fortvilet over at vi holder på å gå tom for kaffe, lest forumtråder, byttet ut tre ord, byttet ordene tilbake igjen, sendt melding til Samboer om at han må huske å ta med kaffe hjem, og oppdatert facebook cirka elleve ganger. (Det har ikke skjedd noe nytt siden sist.)

Jeg falt av romanen min i løpet av påsken, da jeg bare hadde (lyst til å sette av) tid til en halvtime skriving hver dag. I tillegg stresser jeg mye med diverse andre aspekter i Livet, noe som gjør at jeg plutselig oppdager at jeg sluttet å skrive midt i en setning og har sittet og stirret ut i luften mens jeg svetter uforklarlig mye. De der svetteperlene tegneseriefigurer får rundt hodet når de blir stresset eller nervøs? SPOT ON.

Nå har jeg lyst til å gå og lage meg en kaffekopp til. Jeg tror det betyr at jeg må ta meg sammen og skrive litt mer. Snart skal jeg jo ned til byen og prøve kjole, til bryllupet til bestevenninna mi. Sånn ordentlig selskapskjole der jeg må bestille time, og ha en dame som kan snøre på meg kjolen. (Der kommer svetteperlene igjen.)

Kanskje jeg burde sjekke yr.no for å finne ut hvor kaldt det er. Må jo forberede meg når jeg skal ut av huset…

Introvert

Den første boken jeg kjøpte til Kindlen min var Susan Cains Quiet: The Power of Introverts in a World That Can’t Stop Talking. Jeg kjøper bøker i Kindle-format dersom jeg ikke er helt sikker på om jeg kommer til å like dem, og derfor ikke vil ha noen interesse av å ha dem i bokhyllen min. Å kvitte seg med fysiske bøker er, som jeg har skrevet om tidligere, merkverdig vanskelig.

cain-quiet2Jeg visste ikke om jeg kom til å like Cains Quiet. Jeg visste ikke om boken kom til å ha en overfladisk populær-psykologisk tilnærming til emnet introversjon, eller om det kom til å være dyptgående, kritisk og interessant. Jeg visste ikke om Cain skrev bra eller dårlig. Jeg hadde ikke lest særlig mange anmeldelser, fordi da jeg kjøpte boken i starten av 2012, var den helt ny. Cain er heller ingen psykolog, hun er – eller var – advokat. Jeg var med andre ord skeptisk, og i stedet for å bestille den i bokformat, kjøpte jeg den til Kindle.

Og jeg kunne likesågodt ha kjøpt den i bokformat (jeg ønsker meg faktisk papirutgaven til jul), fordi det er en svært god bok. Den er dyptgående, kritisk og grundig. Den er godt skrevet, der fagtekst blir her og der ispedd fine, illustrerende anekdoter både fra Cains liv og fra livene til historiske personer som Rosa Parks.

Jeg har alltid vært introvert. Jeg har alltid visst at jeg er introvert. På alle tester scorer jeg svært høyt på introvertsiden av skalaen, alltid rundt 80-90 prosent. De aller fleste er både litt introvert og ekstrovert, avhengig av situasjon (noe som gjøres helt klart i Cains bok), og dette stemmer også for meg. Sammen familie og venner jeg kjenner svært godt og føler meg trygg med, blir jeg mer ekstrovert. Pratsom og høylytt. Jeg føler meg full av energi og blir rent spretten.

Men i det store og hele er jeg likevel introvert. Ekstroversjon og introversjon beskrives blant annet gjennom hvor du trekker energi fra; å være sammen andre mennesker, eller å være alene. Mennesker som er introvert tappes for energi når de er lenge sammen mange andre, men får energi («lader opp») gjennom å være for seg selv og holde på med sine egne, rolige aktiviteter. Mange introverte er glade i lesing, tegning, maling, skriving, gå turer alene, fiske, og lignende. Aktiviteter som krever konsentrasjon, fred og ro. Det er ikke sånn at ekstroverte ikke liker disse aktivitetene. Jeg kjenner flere ekstroverte som er glade i å lese for eksempel, men disse trenger også å ispe ensomme aktiviteter med sosiale aktiviteter oftere, for ikke å bli rastløse og utilpass.

Grunnen til at jeg nå skriver dette blogginnlegget, og ikke i mars da jeg først leste boken, er fordi jeg i går kveld ble gjort ekstra oppmerksom på introversjonen min.

Jeg hadde tilbragt gårsdagen i byen, der jeg handlet julegaver, var på julemarkedet, og handlet mat. Jeg gikk alene, fordi jeg liker å gjøre det (introvert), men samtidig var jeg jo ikke alene. Byen var stappfull av mennesker alle veier. Noe som er kjempekoselig i jula. Det var snø på bakken, vakre lys overalt, julepynt og julesanger i alle butikker, og lysshow på Torget (de forvandlet Hornemannsgården til et pepperkakehus! Jeg begynte nesten å gråte i ren glede – enda et trekk Cain snakker om, sensitivitet). Jeg snakket også mye i telefon med Mamma og Lillesøster og Samboer, fordi det er så mye som skal koordineres og ordnes og gjøres rett når det skal handles julegaver.

Da jeg kom hjem ryddet og vasket jeg, laget middag, pakket inn julegaver, var enda litt mer sosial gjennom Facebook, og med Samboer. Jeg hadde på julemusikk, fant fram mer julepynt, tente lys og hadde det generelt utrolig flott.

IMG_20121212_151638

Etter at alt dette var gjort var klokken blitt ni, og jeg var utslitt. Ikke bare utslitt i ryggen og beina etter all gåingen i byen, men også i hodet, fordi det hadde foregått så mye hele dagen, og det tapper meg for energi å ha så mye med så mange å gjøre over lengre tid. Det er ikke det at jeg misliker det, men jeg bare reagerer på denne måten, og må innfinne meg med det. Det er som om alle menneskene jeg har pratet med i løpet av dagen – familie, butikkassistenter, ivrige julemarkedmennesker – kryper inn i hodet mitt, og stemmene deres fyller meg opp til alt blir veldig høylytt og slitsomt.

Derfor klappet jeg sammen pcen, la vekk mobiltelefonen, skrudde av all musikk, og krøp opp i sofaen med Pale Fire av Nabokov. Heldigvis er Samboer også introvert (teknisk sett er han en ambivert – nesten 50/50 begge deler – han får energi både av å være alene og av å være sammen andre), så han har ikke noe imot å sitte i den ene sofaen med pcen sin, mens jeg sitter i den andre med nesen begravd i en bok.

Jeg satt slik i over tre timer, bare leste og leste og leste, leiligheten ren, pyntet og stille, og hodet mitt kun fylt opp av det vakre språket til Nabokov. Jeg hadde vært sliten fra topp til tå, og tenkte at jeg ikke kom til å føle meg uthvilt igjen i kveld. En gang i løpet av de tre timene reiste jeg meg for å lage en kopp te, og oppdaget plutselig at utslittheten hadde praktisk talt rent ut av kroppen min. Jeg ble stående på kjøkkenet og kjenne på ryggen, beina og hodet mitt mens vannet kokte opp, og registrerte forundret at jeg følte meg fullstendig kvikk og opplagt (upraktisk, når klokken er ti på kvelden, men det får så være – jeg er også en nattugle).

Det var derfor jeg kom på boken til Cain. Mange beskriver introversjon som en form for sjenerthet – som ikke stemmer i det hele tatt. Sjenerthet er smertefullt og ubehagelig, og det er noe både ekstroverte og introverte kan ha som trekk. Introverte har det gjerne oftere enn ekstroverte, men det er ikke en nødvendig følge av introversjon. Det var derfor, når jeg først leste boken hennes, at jeg ble så glad over å lese hennes definisjon på introversjon. Å fylles av energi ved å være alene; ved å konsentrere seg dypt og inderlig i noe; ved å stenge ute verden, og kun være til stede i sine egne tanker og evner.

Mens jeg vokste opp syntes jeg det var et litt teit trekk å ha. Jeg foretrakk å være alene med en bok fremfor å dra på sosiale tilstelninger. Jeg foretrakk å skrive eller tegne fremfor å dra på fest. Å være introvert gjør at jeg har vanskelig for å få nye venner, fordi jeg misliker den overfladiske småprat-fasen som gjerne kommer først. Jeg liker dyptgående, intense samtaler, og kan virke litt slitsom for mennesker som ikke kjenner meg dersom jeg setter i gang å prate om noe som opptar meg inderlig. Jeg har aldri vært flau over å være introvert, men jeg har også opplevd det som vanskelig, fordi samfunnet slik det er i dag krever at en er utadvendt, sosial, liker å henge med mennesker 24/7. Sånn er ikke jeg. Dette var mest problematisk i grunnskolen, men er etterhvert blitt mye enklere. De jeg nå omgås til daglig – eller ukentlig, eller månedlig (jeg er ikke så flink på å ta kontakt med mennesker uansett hvor mye jeg liker dem, fordi jeg liker å være alene) – er gjerne mennesker av litt samme personlighet som meg. Mennesker som fint kan underholde seg selv, og ikke syns jeg er teit når jeg blir intens og dyptgående i en samtale.

Cains bok hjalp til med å gjøre introversjon til noe fint, noe behagelig, noe en kan være stolt av. Kunstnere, forfattere, oppfinnere, matematikere, forskere – disse er ofte introverte, fordi det de gjør krever konsentrasjon og å være alene i lengre perioder av gangen. Boken forklarer også hvorfor mange introverte føler det vanskelig å jobbe i grupper eller å brainstorme, noe som var det verste jeg visste på skolen. Det er fint å vite at jeg ikke er alene om dette, at dette ikke er noe som er feil med meg, men at det heller er undervisningen som ikke passer overens med personlighetstypen min (nå sier jeg ikke at skolen skal slutte med gruppearbeid. Alle trenger å lære seg slike ferdigheter, jeg bare liker ikke å gjøre det).

Å vite at jeg er introvert, og hva det er jeg trenger (å lade opp), gjør det litt lettere å takle hverdagen. Det er derfor jeg liker busser så godt. Det er derfor jeg liker å lese, og å dra til byen på kafé alene. Det er derfor jeg er i stand til å skrive en roman på over 50,000 ord på en måned, og at jeg nå sitter her og skriver blogg i fullskjerm, med White Noise på, så jeg kan stenge ut verden skikkelig. Det er også fint å vite at det ikke er noe galt med meg, at jeg ikke er teit eller rar, men at det heller er samfunnet som ikke har så mye plass til introverte. Vi lever i et ekstrovert samfunn. Jeg gjør plass til meg selv likevel, i et hjørne, der jeg sitter med en bok, en kopp te – og skrivesaker.

Bronkitt og novelleskriving

Det er onsdag, 5. desember, julen er i gang, og NaNoWriMo er over for i år. Jeg har skrevet ferdig science fiction-romanen min, hvilket betyr at jeg har skrevet et førsteutkast som nå skal få lov til å ligge og hvile seg til jeg føler meg klar for å se på det, lese det, rive det i fillebiter.

I mellomtiden har jeg greid å bli syk, lest bøker om skriving og lesing, og skrevet en novelle.

Novellen oppsto i går, mens jeg satt på sofaen og forsøkte hoste opp lungene mine, og kom på et sitat av Virginia Woolf, om hvordan nesten ingen skriver om å være syk. Woolf var – såvidt som jeg har forstått gjennom A Writer’s Diary – nesten alltid syk. Jeg er nesten aldri syk. Når jeg først blir det er det som regel syk av typen bronkitt, som mest sannsynligvis er det jeg har nå; migrene; eller kinker i rygg og nakke. I år er et unntak. Jeg har vært forkjølet to ganger på rappen, og har nå altså den sedvanlige, nesten årlige bronkitten min. Derfor tenker jeg mye på det. Derfor kommer jeg på sitatet av Woolf.

Sitatet, som strekker seg langt og bedagelig over nesten tohundre ord, men kun er én setning, er slik:

Considering how common illness is, how tremendous the spiritual change that it brings, how astonishing, when the lights of health go down, the undiscovered countries that are then disclosed, what wastes and deserts of the soul a slight attack of influenza brings to view, what precipices and lawns sprinkled with bright flowers a little rise of temperature reveals, what ancient and obdurate oaks are uprooted in us by the act of sickness, how we go down into the pit of death and feel the waters of annihilation close above our heads and wake thinking to find ourselves in the presence of the angels and the harpers when we have a tooth out and come to the surface in the dentist’s arm-chair and confuse his «Rinse the mouth–rinse the mouth» with the greeting of the Deity stooping from the floor of Heaven to welcome us–when we think of this, as we are so frequently forced to think of it, it becomes strange indeed that illness has not taken its place with love and battle and jealousy among the prime themes of literature. (Sitert i Reading Like A Writer av Francine Prose, 2006:42)

Fordi Woolf alltid var syk, og fordi jeg aldri er det, blir sykdom et presserende tema i livet når den kommer. Og det er naturlig å føle for å skrive om det.

Så jeg satt her i går, og leste, og fikk plutselig et overveldende behov for å skrive. Dagene etter NaNoWriMo, etter at jeg avsluttet romanen, har mistet det brennhete, intense preget de hadde i november, og er nå lange og merkverdig tomme. Jeg har skrevet 70,000 ord på en måned. Hva gjør jeg nå? Jeg kan ikke begynne redigeringen med en gang, romanen er for fersk i hodet mitt, den er for ny og for rå til at jeg kan ta i den uten å ødelegge noe. Den må hvile, og heve, og jeg må glemme hva som er i den. Så kan arbeidet begynne.

Inntil da må jeg finne noe annet å fylle dagene mine med. Det er merkelig hvor mye tid som oppstår når jeg ikke skal skrive 2,000 ord bannabein, og hvor mye jeg savner de ordene.

Så jeg satt der, med lungene og halsen fylt av nåler, og dro frem pcen. Startet et nytt Scrivener-dokument: Syk. Og deretter begynte jeg det Woolf sier at ingen gjør, å beskrive sykdom. Min sykdom, en slags dagbokaktig skjønnlitterær tekst som etterhvert ble en novelle, og som til slutt handlet om noe annet, noe mer, enn bronkitt.

Ikke sånn å forstå at det nødvendigvis var bra eller banebrytende. Det som viste seg i løpet av skrivingen var kanskje et slags svar på Woolfs setning. Sykdom er ikke et av de store temaene fordi sykdom – i alle fall ikke av typen bronkitt eller influensa – ikke er nok. Sykdom er på en og samme tid for mye og for lite å skrive en tekst om; det er altoppslukende å være syk. Med bronkitt blir jeg pinefullt klar over at jeg puster, og det opptar altfor mye tankekraft. Snakking fører til hosting, mat er som torner. Det går ikke an å navigere en tekst rundt sykdommen, den blir sykdommen, og for den som ikke er syk, og den skribenten som ikke er flink nok til å skrive, blir det mest en flaut sytende tekst å komme seg gjennom.

Så novellen min vred på seg til den ble noe annet, noe ekstra, fordi det gikk ikke an å skrive 3,700 ord om kun kroppslige reaksjoner og kriger mellom bakterier og immunforsvar. Noe mer interessant. Noe jeg kunne jobbe videre med, når jeg enn måtte føle for det.

Det som var aller mest interessant for min del i løpet av skrivingen av denne teksten, var hvor forskjellig opplevelsen av novelleskriving var denne gangen, i forhold til de andre gangene jeg har skrevet noveller – eller forsøkt å skrevet dem – og feilet. Jeg pleide alltid å starte med dødsforakt, pleide å hive meg inn i skrivingen som inn i en boksering; men så møtte jeg alltid på en sterkere motstander (den indre kritikeren min, og Tvilen), og så ble jeg kastet ut igjen, mens novellen døde sakte, uavsluttet, dypt begravd i undermapper på harddisken min.

Denne gangen derimot skrev jeg med fullstendig fokus, kun avbrutt av en pause hvor jeg laget te. Det var en skriveøvelse, et forsøk der jeg testet om jeg greide gjøre det Woolf spurte etter. Det var morsomt. Etter halvannen time hadde jeg skrevet en komplett novelle på 3,700 ord, og det var lett, lett som ingenting. Ordene hadde bare seilet ned fingrene og inn i laptopen. I motsetning til de tunge ordene og de lange timene som preget slutten på romanen, der det var så mye å holde styr på, så mye å tenke på, så mange linjer å trekke i, forsøke å ikke krølle sammen til en vanskelig knute, var dette en lek.

Det er som om all romanskrivingen har gitt meg nye, sterkere skrivemuskler. Nå vil jeg skrive flere noveller. Kanskje skal jeg lese mer Woolf som inspirasjon…

Steiner faller; alle dør

Det har vært stille her på bloggen den siste uken, fordi jeg har vært enten: For sliten til å skrive noe annet enn roman, eller: For frustrert over romanen til å bruke noe som helst ekstra tankekraft på noe annet. Hovedsaklig det siste.

Å skulle blogge tre dager i uken – i alle fall akkurat nå – er litt ambisiøst kjenner jeg. Samtidig som jeg har brukt overvettes mye tid på å tenke på det, når jeg kunne tenkt på romanen min, så kjennes det også ut som jeg oversvømmer nettet (og dere som leser) med masse tull. Det er gøy å skrive for min del, men jeg syns også det er gøy å bruke tid på romanen min (bortsett fra når jeg HATER den – mer om det etterpå…). Jeg føler jeg burde skrive roman mer, og gjøre dette mindre. Kanskje blir det litt mer kvalitet på innleggene også?

Utifra de innleggene jeg til nå har skrevet ser jeg at det er ca. ett innlegg i uken som har vært noe særlig bra, resten er… ikke fullt så bra. Så jeg senker dermed frekvensen til ett i uken. Det kommer enten på onsdager eller søndager, jeg har ikke bestemt meg helt ennå. Og det kan jo være jeg har lyst å skrive mer, og det tar jeg som det kommer. Men akkurat nå er det mer enn nok med ett, kjenner jeg.

Nå. Om romanen. Den er på nesten 66,000 ord. Det er jo flotte greier det. Bortsett fra at jeg akkurat nå hater den. Intenst. Med rykende lidenskap og mye dunking av hodet i skrivepulten. Romanen er det første jeg tenker på når jeg våkner, alt jeg tenker på i løpet av hele dagen, og det siste jeg tenker på mens jeg ligger og vrir meg søvnløs hit og dit i senga.

Jeg skriver fremdeles hver dag, og ordene kommer på rekke og rad de, som ord gjerne gjør. Og tidligere kunne jeg skrive de 2,000 daglige ordene mine på omtrent en time. Nå derimot finner jeg at jeg ender opp med å sitte og stirre på dokumentet mitt i lange evigheter før det kommer noe, og enda lengre evigheter mellom hver gang det kommer noe. På søndag satt jeg i over tre timer, og fikk skrevet 800 ord. Da var jeg frustrert da.

Problemet er at jeg har ikke et plott. Eller, det er et plott der, et sted, tror jeg. Det var i alle fall det, i starten. Men nå stikker personene i romanen hele tiden av fra plottet, og når det først skjer noe føler jeg det bare er tull, og jeg har mest lyst å hive hele greia ut av vinduet.

Dette skjedde i fjor også. Rundt 60,000 begynte jeg å gå tom for energi og idéer, og alt virket platt og livløst. Da ga jeg også opp, jeg gadd rett og slett ikke å kjempe imot. Jeg har lyst å gi opp nå også, men jeg kommer ikke til å gjøre det. Jeg har en viss plan for andreutkastet, men jeg kan ikke begynne på det før jeg har skrevet ferdig dette.

Mest av alt har jeg lyst å skrive STEINER FALLER; ALLE DØR, og så begynne omskrivingen. Men jeg klarer å styre meg, foreløpig.

Det som hjelper er skrivegruppen jeg er i, som kommer med masse gode idéer til hvordan jeg kan kickstarte vanskelige partier, hvordan det kan gå videre, og hva jeg kan gjøre for å stramme opp personene mine. Og så hjelper det når Samboer kommer med uventede komplimenter om at han syns jeg er flink, og at han misunner drivkraften min.

Når jeg føler meg tom for noe som helst drivkraft, og føler jeg ikke gjøre noe som helst, så kommer dette så godt med. Det er sårt tiltrengt energitilskudd.

Jeg har jo faktisk skrevet 66,000 ord på under en måned. Det er ikke som om jeg har vært lat, egentlig, selv om det føles sånn. Selv om alt føles elendig og fryktelig og latterlig, så skriver jeg i alle fall. Og det er mer enn jeg gjorde før; mer enn mange noen gang gjør. Jeg gjør noe med drømmen min.

Så får det bare være at den gjør meg så frustrert at jeg ikke får sove. Jeg skal klare dette, uansett hva. Jeg skal komme meg gjennom det.

Men om romanpersonene mine plutselig befinner seg på et fjell idet et steinras utløses… vel. Kremt.

(Tilbake til skrivingen!)

50,000 ord og ikke bryt kjeden

På skrivemøtet i går, etter tyve dager med intens skriving, nådde jeg 50,000 ord i romanen min – 50,315 faktisk:

Jeg liker grafen min, den er fin. Ser nå at det virker som om jeg ikke skrev 3. november, men jeg gjorde det. Jeg bare skrev i notatboken min i stedet for på pc, og fikk dermed ikke oppdatert ordantallet mitt.

Jeg liker også at grafen viser tydelig hvor ujevn jeg var til å skrive på starten av måneden, men hvor skjerpet og jevnt det har blitt etterhvert. I starten er det noen dager skrevet mye, og så de neste dagene lite, fordi jeg følte det var greit å ta litt fri en dag, hvis jeg skrev 3-4,000 dagen før.

Egentlig er ikke det greit. Selvfølgelig er det greit å ta seg fridager – NaNo er litt spesielt fordi det er så mye som skal skrives på så kort tid, så derfor er det nesten nødvendig å skrive hver dag. Men poenget er at å skrive de minimum 1,667 ordene som kreves for å nå 50,000 på en måned skaper noe annet enn en roman. Det skaper en vane. Og det er egentlig den viktigste lærdommen. Om en ikke greier å skrive fullt så mye hver dag, så er poenget at en setter seg ned hver eneste dag og skriver noe. Etterhvert øker mengden ord, og til slutt blir det nesten utenkelig å ikke skulle skrive en dag.

De mest produktive forfatterne – Enid Blyton med sine 700+ bøker, Isaac Asimov med sine 500+, Jasper Fforde som utgir to-tre bøker i året – har alle sammen sagt nettopp dette. De skriver hver eneste dag, fordi det er den eneste måten å gjøre det på. Og i begynnelsen er det hardt, men så blir det en vane. Det er dit en vil komme. Det er dit jeg føler jeg nå er på vei.

På grafen er det også tre store hopp. Det er de tre siste tirsdagene, når jeg har vært på skrivemøter. De dagene har jeg alltid skrevet de 2,000 ordene mine på morgenen, og så skrevet enda mer på møtet på ettermiddagen, rundt 2-3,000 ord til.

I går, da jeg så hvor nære jeg var 50,000, skrev jeg 7,000 ord til sammen.

For et år siden så ville det ha slitt meg fullstendig ut. I november i fjor skrev jeg noe sånt som 8,000 på en dag, og den neste dagen skrev jeg ingenting. Armene mine verket, hodet mitt føltes fullstendig tomt og oppbrukt. Det var ikke tilfellet i går. Ja, jeg var sliten i hendene, fordi jeg hadde skrevet fort i tillegg til mye, siden vi hadde fire-fem ordkriger på et par timer. Jeg skriver raskt på disse ordkrigene (det er om å gjøre å skrive mest mulig ord i et visst tidsrom, som regel 10-15 minutter) fordi den som vinner får et stjerneklistremerke og prinsessekrone. Det er hva jeg kaller motivasjon! De som jobber på kaféen gliser muntert av oss der vi sitter og skriver så busta fyker, og deretter kommer til disken og kjøper mer kaffe eller te med krone på hodet…

Likevel, da jeg var på vei hjem i går etter fire timer med nesten uavbrutt skriving, følte jeg meg lett og bra, og klar for mer. Jeg greide ikke legge meg før etter tre i natt, fordi hodet mitt spant av idéer til romanen. Jeg lot ikke meg selv skrive mer (vil ikke risikere å brenne ut heller), men jeg noterte ned tanker og idéer til i dag.

Fordi selv om jeg har nådd 50,000 ord, og dermed teknisk sett har vunnet NaNoWriMo, så er ikke romanen ferdig ennå. Det er ganske langt igjen virker det som, og jeg har ikke tenkt å ta fri. Jeg skal fremdeles skrive 2,000 ord i dag, og i morgen, og dagen etter det – og så lang tid det tar for å få den ferdig. Jeg vil prøve å få hele førsteutkastet ferdig i løpet av november (jeg bare håper det betyr ca. 20,000 ord til, og ikke 50,000 nye…), fordi ikke bare handler NaNo om å starte en vane, det handler også om å venne seg til å avslutte. Hvor mange har vel ikke startet på en roman, for så å legge den til side og aldri gjøre den ferdig?

Å begynne er enkelt. Idéene dine virker friske og fargerike og er kjempespennende. Det virrer scener og personer og hendelser rundt i hodet, og alt virker så sabla bra. Men så begynner en å skrive, og de første idéene og personene, de brukes fort opp. Plutselig er det tomt for de originale idéene, eller de fungerte ikke like bra på papiret som i hodet, og så virker det umulig eller unødvendig å fortsette. Det er her NaNoWriMo kommer inn og er så bra for så mange. Fordi vi innprentes hele tiden med at JA det er vanskelig, JA førsteutkastet er elendig, men NEI vi gir oss ikke likevel. Vi skriver til vi er ferdige. Ingenting gir mestringsfølelse som å skrive en hel roman, fra begynnelse til slutt.

For min del handler det i stor grad om at jeg er nødt til å gjøre det i ett strekk, intenst og med fullt fokus, ellers bare dør romanen i hodet mitt, og jeg legger den til side. Jeg har altfor mange uferdige romanutkast som ikke ble avsluttet fordi jeg ikke dedikerte meg til et tidsrom og et mål. Det har jeg nå. En måned. Jeg har en skrivegruppe som backup, og tusenvis av andre rundt omkring i verden som gjør det samme. Så 50,000 eller ikke, i dag skal jeg skrive 2,000 ord til, og det samme alle dagene etter det, helt til romanen er ferdig. Så enkelt, og så vanskelig er det.

I tillegg til den fine grafen jeg har på NaNoWriMo-siden (skulle virkelig ønske jeg hadde et program som jeg kunne plotte inn ordantall i resten av året også, det er fantastisk motiverende med en graf… Noen som har lyst å lage det til meg?) har jeg en kalender. Men ikke en helt vanlig kalender. Det er en Don’t Break The Chain-kalender:

Hovedpoenget er at du skaper deg et mål, som du skal nå hver dag (eller visse dager), og så setter du et kryss når du har nådd målet ditt. Etterhvert skaper du en kjede, og så er det om å gjøre å ikke bryte den. Og det er nesten like motiverende som pene grafer. De andre tingene i bildet er skrivemaskoten min, som jeg fikk i bursdagsgave et år av Lillesøster og samboeren hennes; donor-klistremerket mitt, som minner meg på hvor mye jeg skylder NaNoWriMo det at jeg skriver romaner; og et av favorittsitatene mine, av Joyce Carol Oates.

Som er smertefullt tydelig utifra bildet så har jeg brutt kjeden, og ganske mange ganger i tillegg. Det er stort sett på grunn av at jeg i løpet av sommeren hadde meg en depresjons-knekk, som gjorde alt tungt, og i alle fall skriving, som er mentalt utmattende. Det er ikke lett å skrive når en er mentalt tom fra før av. Men nå har kjeden min begynt å få litt lengde på seg igjen, og denne gangen har jeg ikke tenkt å bryte den, med unntak av i helt ekstraordinære tilfeller. Kanskje jeg ikke skriver på julaften. Men resten av dagene! Ingen nåde!

Jeg liker sånne belønninger. Grafer, lenker av kryss, klistremerker som jeg får på skrivemøtene hver gang jeg når et mål. Det er viktig med motivasjon, og det gjør skrivingen enklere og enda litt morsommere. Disse klistremerkene er på baksiden av skjermen til laptopen min. Dinosauren var for 5,000 ord tror jeg, og firkløveren for 40,000. DFTBA-merket har jeg kjøpt selv, og er der både som motivasjon til meg, men også til resten som sitter rundt og skriver sammen meg på skrivemøter. Ikke glem å være fantastisk i løpet av november!

Alt slikt gjør det enklere å skrive, når dagene blir lange og tunge. Når romanen ikke vil, eller alt bare ikke fungerer. Da er det fint å ha fysiske påminnelser om at jeg har gjort det før, og jeg kan gjøre det igjen. Men hovedsaklig er det en belønning i seg selv å skrive. Å se romanen utvikle seg og strekke på seg, bli voksen og få farge, smak og tekstur. Det er vidunderlig å skape noe som ikke eksisterte før meg, men som nå i løpet av november blir noe ekte, noe levende. Det er magisk.

Mandagsdikt

En regnstorm i hodet
bryter ut, slår mot bussruten
rytmisk som negler mot gitarstrenger.

Metalliske, springende små slag,
ruten et offer for hodet mitt
der det lener seg tungt
mot det kalde glasset.

Fragmenter.

Hvite striper som suser forbi
inn i syne ut av syne
på grå bakgrunn, en motsatt
bokside.

Er blå i hodet, har blues i ørene,
lukten av gammel øl i nesen.

Det er mandag,
og bussen har ikke kommet seg
etter helgen

redusert ned til sansekomponenter
som dytter hardt i meg,
så jeg faller lenger inn
i regnstormen i hodet.

Det hviner dypt og sint
i bremser på den våte asfalten,
mørke søledråper blander seg med regnstormen,
brøyter seg frem.

Hodepine ligger bak det venstre øret mitt,
murrer som en syk løvinne.
Jeg pakker meg selv lenger inn
i tykke ullklær,

til jeg forsvinner for meg selv,
og alt som er igjen
er regnstormen
og bluesen.

Om trege ord, kaffe og templer

Det er fredag 16. november, klokken er 19:52, og i dag er en sånn dag der ordene kommer tregt. Gårsdagen var en sånn dag også. Disse dagene sammenfaller som regel med arbeidsdagene mine. Det er derfor jeg foretrekker å stå opp tidlig nok til å skrive før jobb, fordi jeg vet at jeg kommer til å være så sliten når jeg kommer hjem at jeg bare har lyst til å gjøre alt annet enn å skrive, alt annet enn å bruke energi til å komme på noe vettugt å si.

Dessverre betyr «å skrive før jobb» for meg at jeg må stå opp halv fem. I dag tidlig sto jeg opp halv fem. Klokken fem satt jeg ved pulten min og skrev. Jeg er treg om morgenen, så veien ut av senga og inn på badet er lang. Å finne rettsiden på t-skjorta mi er en kamp, og hvorfor må strømpebuksene mine ligge i en sånn krøll akkurat , den reneste gordiske knute i hendene mine. Brødkniven har selvfølgelig gjemt seg under oppvaskstablene, og kaffen kommer seg ikke fra kaffeboksen og over i espressomaskinen uten å ta en omvei innom benken, gulvet og føttene mine (som endelig har fått på strømpebuksene). Det er ingen rene glass, ingen rene kniver, ingen rene fat, og ikke bryr jeg meg heller, det får bare være. Endelig er frokosten lagd og spist, pcen er på, og RescueTime lurer på hva jeg har holdt på med i de fem minuttene jeg bare har sittet der og stirret på skjermen.

Neimen om jeg vet, du, neimen om jeg vet. Sovet litt, kanskje?

Men jeg greide skrive før jeg måtte gå halv seks. Jeg skrev nesten syv hundre ord, og selv om det var søvndrukne, trege ord, der protagonisten min bestemmer seg for at nei, det plottet jeg så sirlig har lagt opp til, det vil hun slett ikke være med på, og kan noen sporenstreks plassere henne i en bil og sende henne tilbake til byen, takk? – så var det i alle fall ord.

Og så gjør de andre romanpersonene det da, og igjen sitter skribenten sitrende av dobbel espresso og skjønner ikke hva det er som foregår, men så må hun gå, hun også.

Og så gikk jeg da, ut i den mørke novemberkulden, fremdeles like forvirret, og plutselig er jeg på jobb.

Og så er jobbdagen over, og jeg er hjemme igjen. Klokken er tre, jeg er sliten, svett og sulten. Det føles uhyre viktig å dusje før skrivingen begynner. Dusjen er varm og tar lang tid, fordi jeg lener meg mer mot kabinettveggen og varmer opp den kalde kroppen min, mer enn jeg egentlig gjør noe aktivt for å bli mindre svett, som var den opprinnelige tanken. Etter dusjen er det helt livsnødvendig å spise – så jeg leser nett-tegneserier til jeg er for sulten til å fortsette, og lager meg så mat. Det er fremdeles ingen rene glass, kniver eller fat, men jeg bruker bare de samme som jeg brukte for tolv timer siden, og så setter jeg meg i sofaen med pcen og maten, og RescueTime dytter borti meg igjen. Hva gjør du nå da?

Nå klapper jeg sammen pcen, fordi der ligger det en bok og roper på meg, og så har jeg lest og ledd og markert meg gjennom titalls sider, og plutselig står Samboer i døråpningen, hjemme fra jobb, lurer på om jeg er sulten? Ja, selvsagt er jeg sulten, igjen.

Det går enda en time etter middag før ordene alvorlig begynner å rope på meg. Fremdeles er de seige, treige, motvillige. For sliten, tenker jeg. For stiv, for støl, for øm i alle armer og bein. For mye hengemyr i hodet. Jeg ligger langt foran NaNoWriMo-skjema selv om jeg ikke har nådd mitt personlige skjema. Men bloggen, dytter ordene borti meg. Bloggen. Det er fredag.

Med hodet fullt av potensielle unnskyldninger for å slippe, går jeg tilbake til pulten med pcen, åpner den. RescueTime lurer på hva jeg har holdt på med de siste tre timene? Jeg har lest The Great Gatsby, sier jeg, og det var fantastisk, og jeg angrer ikke.

«Å skrive før jobb» men «ikke greie skrive alle 2,000 ordene» betyr også kaffe, nå. Jeg drikker aldri kaffe så sent ellers, fordi det herper med søvnen min, som er så utrolig vanskelig å hale inn fra før av. Selv om klokken er åtte på kvelden, så betyr det kaffe, nå, for at jeg skal komme meg gjennom både denne teksten, og for at jeg skal greie å nøste opp i den gordiske knuten protagonisten min så barnslig har låst seg fast i.

Uansett har jeg uventet helg nå, fordi sjefen ga meg fri i morgen, siden alle jobbet så godt i dag.

Og så har jeg et tempel i Zelda å komme meg gjennom i kveld, etter blogg- og romanstrabasene. Hallo. Kaffe må jeg ha.

[Edit: Klokken er 02:13. Jeg skrev 2,192 ord, og kom meg gjennom tempelet. Begge deler utført med mye strev, men utført like fullt.]

Bok: William Gibson – Pattern Recognition

Det er onsdag 14. november, og jeg misliker Chromes stavelseskontroll, som ikke tar med i beregningen at jeg skriver både norske og engelske ord om hverandre. Det er også merkelig at hverken «Chromes» eller «stavelseskontroll» er regnet som godkjente ord. Jeg hater de røde linjene, men har ikke nok gidd til å finne ut hvor jeg skrur dem av (gidd er heller ikke et ord) (språket hadde vært fattig om en skulle kun skrevet stavelseskontrollgodkjente ord) (stavelseskontrollgodkjent er heller ikke et ord, men det er greit nok).

Jeg har brukt morgenen (morgenen min startet klokken elleve, vel og merke) til å skrive de 2,000 ordene mine, og til å lese ferdig boken jeg har holdt på med de siste par ukene. Så kom jeg på at onsdag er jo dag for bloggskriving, og i mangel på noe annet fornuftig, vil jeg skrive en bokanmeldelse. Men en dypt subjektiv, og unyttig en, sånn i grunn, fordi det er den type ettermiddag nå, og det er den type reaksjon jeg hadde på boken.

Fordi jeg har hatt intens science fiction-trang som krevde å bli hørt, gravde jeg i forrige uke ut Gibsons Pattern Recognition av Uleste Bøker-kassen min. Hardere science fiction skal jeg vel lete lenge etter, tenkte jeg, basert på hvordan Neuromancer var. Å lese Neuromancer var som å nesten-drukne, sakte, gjennom hele boken. Jeg var fanget i et språk og en verden jeg ikke forsto noe som helst av, og det på tross av at jeg er en dreven science fiction-leser, vant med å takle fremmede termer som kastes min vei, vant med å stole på at forfatteren tar vare på meg, og gjør det forståelig, sakte, mens jeg leser.

Neuromancer var ingen enkel bok da jeg leste den (som vitterlig er ganske mange år siden nå, det er mulig jeg vil forstå den enda bedre nå), men jeg elsket den. Gibson ga ingenting lett, forklarte ingenting, og skrudde nådeløst opp tempoet mer og mer. Jeg elsket hvor vanskelig og utilgjengelig den var, og hvor mye jeg måtte jobbe for å komme inn i verdenen, og hvor altoppslukende det var var å være der.

Jeg forventet mye det samme av Pattern Recognition. En tung og vanskelig bok. Den har ligget i bokkassen min lenge, fordi jeg har ikke hatt lyst til å sette i gang med en Gibson-bok på nivå med Neuromancer. Men jeg hadde lyst til det nå, det var riktig tid for Pattern Recognition. Vinter/førjulstid er riktig tid for hard sf for meg.

Jeg ble, sørgelig nok, skuffet. Det er ikke en dårlig bok, ikke sånn å forstå. Den var – ok. Og leste den relativt raskt, fordi den hadde driv. Men den var ikke på noe som helst nivå vanskelig, og den var knapt nok science fiction i det hele tatt, noe som var den største skuffelsen for mitt vedkommende.

Utifra vaskeseddelen hadde jeg forventet en futuristisk og fremmed verden, men verdenen i boken er … kontemporær. Det er New York, London, Tokyo og Moskva i dagens samfunn. Det er referanser til 9/11, til kjente merkeklær og -varer, og hele boken vibrerer på kanten av å være en vanlig thriller, heller enn science fiction. Det eneste sf med boken er hovedpersonen, som har fobiske allergi-reaksjoner på visse merkevarer (derfor er det mye Coca-Cola, Prada, Michelin, Louis Vitton i boken). Og det er noe jeg kan se for meg at vanlige mennesker kan ha fobi mot, så selv ikke det var særlig science fiction-aktig.

Historien er spennende nok, men ikke så veldig engasjerende. Det tok meg noen kapitler før jeg innså at jeg måtte innstille hodet mitt på realistiske representasjoner av det som nevnes i boken, og at metaforene som brukes faktisk er metaforer, og ikke konkretiseringer, som er en av de mest brukte virkemidlene i science fiction. Jeg ble forvirret av det.

Det jeg innser her jeg sitter og tenker over leseropplevelsen min, er at jeg er irritert. Jeg er irritert over at boken helt klart er markedsført som science fiction, og den sammenlignes med Neuromancer på baksiden. Det gis inntrykk av at det er i samme skitten-cyberpunkstil som Neuromancer. Noe som fikk meg til å kjøpe boken, selvfølgelig. Jeg føler meg litt lurt. Det er dårlig gjort å bruke tidligere, populære bøker av en forfatter på den måten, for å selge en ny en.

Nå sitter jeg her da, og er fremdeles ikke mettet på science fiction i det hele tatt. Trilogien om kolonisering av Mars som jeg har bestilt har enda ikke kommet. Jeg har ingen flere science fiction-bøker i bokkassen min, ingen science fiction på Kindle’n min.

Jeg antar jeg bare får fortsette å skrive min egen science fiction, da.

(Bokanmeldelser i fremtiden skal være bedre planlagt, utført og nyttigere enn denne. Håper jeg, i alle fall.)

Prokrastinering og mottiltak

Det er mandag 12. november, klokken er 10:54, og jeg har såvidt kommet meg opp og fått i meg frokost. For jeg er en mester i prokrastinering.

Prokrastinering – å utsette eller unngå det en må gjøre, gjerne til siste minutt – er noe jeg vet jeg ikke er alene om her i verden. Det er i ferd med å vokse seg til å bli et temmelig stort problem for ganske mange, særlig i min egen generasjon og de som er yngre. Jeg mener at internett må ta mye av skylda her (selv om jeg ikke skal dytte skylden for noe slikt over på noen andre enn meg selv egentlig – det er jeg som har vanskelig for å konsentrere meg).

Bloggen min har faktisk en knapp som kalles Distraction Free Writing, som gjør vinduet jeg skriver i om til fullskjerm. Denne modusen dekker dessverre ikke over de andre fanene jeg har oppe (jeg har selvfølgelig flere åpne – fire akkurat nå, noe som er en helt egen, teit greie), og heller ikke oppgavelinjen i Windows. Jeg kan fremdeles se både mapper og musikkspilleren – og verst av alt, klokken nede i høyre hjørne.

Jeg er kronisk på å sjekke klokken. Absolutt hele tiden. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg må ha stålkontroll på hva klokken er til enhver tid, noe som betyr at jeg titter ned på den med jevne mellomrom mens jeg sitter på pcen og jobber (eller gjør noe som helst, egentlig). Selv om jeg må jo selvfølgelig ikke det. Det er bare distraherende. «Så lenge har jeg gjort dette nå, så mye tid har jeg igjen, om en halvtime skal jeg det, om en time kan jeg spise lunsj…» Det er fryktelig distraherende.

Heldigvis har pcen min en fullskjermfunksjon også (F11 på windowspcer), som gjør at kun internettvinduet jeg er i vises, og så kan jeg gå i fullskjerm i bloggen min også, så er det kun teksten min og ellers hvite felter som vises. Jeg liker det. Det tvinger meg til å konsentrere meg, og ikke se så mye på klokken.

Når jeg skriver på romanen min i Scrivener bruker jeg også fullskjerm, særlig hvis jeg har muligheten til å skrive lenge av gangen. Da setter jeg på en alarm på mobilen min (gjerne mellom en halvtime-time) og skriver helt til den går av, og så tar jeg en liten pause før det repeteres.

Problemet er at jeg er fremdeles veldig god på å prokrastinere. Den «lille pausen» som jeg tar etter ca en times skriving (det er usunt å skrive for lenge av gangen, jeg får vondt i armene av det, så pausen må jeg faktisk ha) blir gjerne … ikke så liten. I går varte den omtrent hele dagen.

Jeg har to ulike typer mål når det gjelder skriving. Jeg skal bruke minst en halvtime på skriving hver eneste dag, helst opp mot tre timer, dersom jeg har tid til det. Og nå i november, mens jeg skriver roman, skal jeg skrive 2,000 ord hver dag, når jeg har energi til det. I går hadde jeg både tid og energi – det var søndag, jeg hadde ingen andre planer, jeg hadde sovet mye, og hele dagen lå fin og fri foran meg. Så jeg skrev konsentrert i en time, og nådde de 2,000 ordene mine. Det var fint, jeg var veldig fornøyd. Så jeg skrudde av alarmen, laget meg litt mat, slappet av – og tre timer senere satt jeg fremdeles og «slappet av».

Som sagt, det ble en ganske stor pause. Men jeg hadde ikke lyst at det skulle bli en stor pause, fordi jeg hadde nådd 24,000 ord i romanen min! Og jeg hadde satt meg som delmål å nå 25,000 i løpet av helgen.

Jeg greide også det. Jeg skrev de resterende 1,000 ordene på ca tyve-tredve minutter, og så tok jeg nok en pause. Som varte resten av dagen. Jeg hadde gitt meg selv lov til å sløve resten av søndagen riktignok, så det var ok. Men problemet er at dette er standarden, heller enn unntaket. Jeg tar mye mer pause enn jeg jobber. Og nå kan en jo si det sånn at hallo – dersom jeg skriver 2,000 ord hver dag så har jeg jo 60,000 etter en måned. Og det er jo kjempebra!

Men så må en også innse at jeg skriver 2,000 ord på kun en time. Hva om jeg hadde jobbet så konsentrert i de tre timene jeg egentlig har som mål å skrive (6,000 ord!)? Eller hatt en full arbeidsdag, og dermed jobbet i åtte timer (16,000 ord!)? Det er riktignok slitsomt å skrive så mye hele tiden, men dersom vi realistisk runder ned en del så kunne jeg teoretisk sett hatt rundt 10,000 ord hver eneste dag, om jeg jobbet i åtte timer og la inn (korte) pauser og så videre. 300,000 ord på en måned…

Noen dager kommer selvfølgelig ordene lettere og fortere enn andre dager. I går var jeg på et veldig interessant sted i plottet mitt, det var mye som skjedde, og det var enkelt å skrive. Mens andre ganger kommer ordene tregt, og skrivingen går som i sirup. Jeg bruker hele dagen på å få til de 2,000 ordene mine. Noen dager kommer depresjonen min i veien, og jeg orker ikke skrive noe som helst.

Men oftere enn ikke er problemet at jeg ganske enkelt prokrastinerer. Jeg kommer i veien for meg selv.

Noe av dette kommer fra det faktum at det er så mye som skjer rundt meg til enhver tid. Ikke sånn at det skjer mye i den virkelige verden. Når jeg skriver skygger Samboer forståelsesfullt unna, og lar meg jobbe uforstyrret til jeg er ferdig (det kan ha noe å gjøre med at jeg praktisk talt biter hodet av ham dersom han forstyrrer meg… jeg blir lett nok distrahert av meg selv som det er).

Hovedproblemet er at det skjer så mye rart på nett. Og jeg skriver jo på en pc oppkoblet til internett.

Jeg har forsøkt flere ganger å skru av internett-tilgangen min, og så skrive uforstyrret på den måten, men jeg får helt neller av det. Det sier noe om avhengighetsnivået som er i funksjon her – jeg føler jeg til enhver tid må ha mulighet til å svinge innom en nettside eller tretten, ellers blir jeg utrolig rastløs og, ja, distrahert. I romanen jeg skriver på er også dette et problem i det fremtidsdystopiske samfunnet jeg har laget. Skriv det du kjenner til…

Det er jo ikke sånn at det nødvendigvis skjer så mye spennende hele tiden. Jeg ikke sjekke Facebook flere ganger om dagen, men jeg gjør det likevel. Jeg må ikke se YouTube-videoer i pausene mine (det fører alltid til at jeg ser en til, og en til, og en til…), men jeg gjør det likevel. Dersom jeg kommer til et punkt i romanen som krever at jeg søker opp noe i Google så jeg ikke gjøre det straks – jeg kan notere ned problemområdet, og så skrive videre, og sjekke det senere. Men jeg Googler det straks, likevel.

Jeg leser artikler og blogginnlegg om prokrastinering, og nikker gjenkjennende, uten å ta meg selv i ironien som er i full sving mens jeg gjør det (gjorde dette senest i går, i «pausen» min).

Det er derfor jeg liker fullskjerm så godt. Hadde jeg ikke skrevet i fullskjerm nå ville jeg avbrutt denne bloggposten flere ganger ved å gjøre andre ting på nett, men hittil har jeg skrevet kontinuerlig i – tja, hvor lenge? Jeg vet ikke. Jeg har ikke klokke tilgjengelig. Og det gjør meg rolig og konsentrert; det er bare meg og ordene mine (og George Lynch, som synger til meg, men det er ikke så distraherende).

Det å hvert femte minutt bryte ut av det en holder på gjør jo at en ikke kommer inn i noen som helst form for flyt, og arbeidet blir dermed potensielt dårligere. Flyt – å jobbe så konsentrert at følelsen av tid og rom opphører, og det bare er deg og arbeidet – er også en av de følelsene jeg liker aller best, så hvorfor sørger jeg for at jeg ikke kommer inn i det?

Jeg har oppdaget et verktøy som fungerer sabla godt i møte med meg selv og vanskene jeg har for å konsentrere meg lenge av gangen; RescueTime. Det er ikke sånn at dette vesle programmet tvinger meg til å arbeide, eller fjerner konsentrasjonsvanskene mine, men det ligger der hele tiden i bakgrunnen og registrerer alt jeg gjør på pcen.

Det lagrer alt du gjør i små grafer og prosenter, og gir det verdier i samsvar med hvor nyttig det er å holde på med. Facebook og YouTube (sosiale medier og underholdningsvideoer) er -2: Very Distracting. Scrivener er +2: Very Productive, blogging har jeg selv kategorisert som +1: Productive, siden jeg skal skrive tre ganger i uka, og ikke vil ha det på meg at det er unyttige saker. Bloggskriving og -lesing anses egentlig som -1: Distracting eller 0: Neutral (jeg husker ikke helt hvilken), men kjekt nok kan en selv bestemme hva noe skal kategoriseres som (så det gjelder bare å være ærlig med seg selv).

Graf og statistikk for pc-bruken min den siste måneden.

Det er som sagt skremmende å se de grafene i starten. Jeg satte i gang programmet de første gangene og lot det bare kjøre mens jeg forsøkte å oppføre meg som normalt på pcen, for å se nøyaktig hva jeg holder på med i løpet av en dag.

Det var tankevekkende, for å si det mildt. Jeg brukte overvettes mange timer på aktiviteter som ble regnet som -2, og veldig lite tid på +2-aktiviteter. Jeg likte det ikke, jeg ble flau av meg selv.

Nå har jeg brukt RescueTime i tre uker, og jeg merker at jeg blir mer og mer bevisst på hva jeg faktisk gjør når jeg sitter på pcen. Jeg har lagt inn Goals og Alerts i tillegg, der to av målene er: Skrive i tre timer hver dag, og Lese i en time hver dag. Dette er de positive tingene jeg skal foreta meg, og så får jeg en liten Alert når jeg har nådd målet mitt. Skrivemålet når jeg irriterende sjelden (som sagt, jeg flater tilsynelatende helt ut etter å ha nådd 2,000 ord), men lesemålet når jeg oftere enn jeg trodde jeg kom til å gjøre, særlig nå i november. Så det er jeg fornøyd med.

Jeg har også som mål å bruke mindre enn 2 timer på veldig distraherende ting. Dette får jeg også generelt til, men det skal sies at jeg etter åtte på kvelden skrur av RescueTime, fordi jeg som regel ikke vil jobbe så sent, uansett. Så den registrerer ikke nødvendigvis 100% av hva jeg gjør, men det er greit.

Det som er poenget – og det jeg syns er fint – er at dette har gjort at jeg stanser meg selv oftere når jeg føler jeg har brukt for mye tid på tull. Jeg liker ikke at grafen min blir full av stygge, ildrøde (-2) felter… Og jeg blir så fornøyd når jeg ser at grafen er fin og blå, fordi jeg har vært produktiv i en lengre periode.

I tillegg har jeg mulighet for å legge inn hva jeg gjør når jeg er offline (sånn som at jeg leser, for eksempel) – og jeg kan sette RescueTime til å blokkere alle nettsider markert som -2 i en viss periode. Dette har jeg ikke brukt så mye, men det har fungert godt når jeg har brukt det. Det betyr nemlig at jeg kan bruke Google og Wikipedia til å slå opp ting, men at jeg ikke kan svinge innom Facebook eller Tumblr i «bare» to minutter.

Og så er det denne siste tingen jeg har oppdaget, som jeg absolutt ikke likte. RescueTime sender en rapport på e-post til meg hver uke, med oppsummering av den foregående uken, og statistikk relatert til den.

Jeg bruker mye tid på pcen. Mye. Tid. Gjennomsnittlig tid for folk flest er rundt 30 timer på en uke.

I forrige uke brukte jeg over femti timer på pcen. Og av de femti timene var kun 16 brukt i Scrivener, og ca. 10 på bloggskriving, så jeg kan ikke late som at jeg skriver så mye når jeg er på pcen. Det satte en kraftig støkk i meg, og jeg skal nå den neste uken gå inn for å minske det tallet så mye som mulig. Vi får se hvordan det går.

Og nå skal jeg skrive roman, før jeg må dra på jobb. Har fremdeles ikke skrevet de 2,000 ordene mine i dag…