Sylvia Plath

Diskuterte dikt med storesøster, etter hun skrev Flyktende tanker, og begynte tenke på Sylvia Plath. Sylvia Plath er en amerikansk poet, som regnes som en av grunnleggerne av «confessional poetry» – bekjennelsespoesi. Poesien hennes går altså ut på hennes eget liv, hennes tanker og følelser, fremstilt intimt, til tider direkte nakent og uflatterende. Det ble svært populært, og er fremdeles populært, spesielt blant angstfylte tenåringer som vil skrive dikt om denne angsten sin. Plath har dermed i nyere tid fått et litt dårlig rykte på seg, da den nye tiden gjerne krever følelsesløs distansering, objektivitet og at man skal si noe allmennt i stedet for det absolutt nære, personlige og kanskje for mange utilgjengelige.

Men Plath har bestandig hatt en spesiell plass i hjertet mitt. Mye av det hun skriver om kan jeg ikke direkte relatere meg til (i Daddy skriver hun om sitt vanskelige forhold til sin tyske far, i Lady Lazarus skriver hun om selvmordsforsøk), men likevel greier hun gi innblikk i dette på en måte som treffer i alle fall meg.

Et av de vakreste diktene av henne syns jeg er Tulips. Det handler om å ligge på sykehuset (antagelig etter et av selvmordsforsøkene hennes), og hun skriver så intenst om det, så vakkert, at jeg tar meg selv i å hele tiden tenke, «Sånn er det, sånn skulle jeg ønske jeg hadde kunnet formulere det.» (dog jeg aldri har forsøkt ta livet av meg da).

Dermed, da jeg selv lå isolert og sengebunden etter jeg brakk beinet, og i det som tidvis virka som uoverkommelige smerter, begynte jeg tenke på Plath, og hennes bekjennende, treffende poesi. Det er ikke for alle, dette med å skrive som en form for terapi, og selv om jeg gjorde det mye før, har jeg i de siste årene så og si gått helt bort fra det. Men så skjer slike ekstreme ting, og det kommer tilbake. Og i blant er det fint. Det hjelper å stå slik utenfor seg selv, og skulle prøve å skrive om noe som bare er vondt på en vakker måte. Å prøve gjøre som et av idolene sine. Så dette er en slags hyllest til en litt misforstått, men dyktig poet, som jeg antagelig aldri kommer til å nå opp mot:

–

Verkebyll

Smaken av ulevd liv
er paracet på tunga
og halsen er en ørken
for slike små, døde biller;
de vil ikke krype ned.

Det levde livet står som et vinglass
fylt til randen med kaldt vann
på toppen av en hylle du ser
men ikke når:

Radbrukken på bunnen
med bitter paracet mellom jekslene

Om Disney, og et stykk trist geek

Dette kommer kanskje til å generere litt himlende øyne og bemerkninger om at denne geeken er en for hissig feminist for sitt eget beste, men det får så være. Jeg har nemlig tatt oppgjør med noe både jeg og de fleste jeg kjenner har elska siden de var små barn:

Disney.

Når jeg først begynte å murre om Disney i mitt eget hode følte jeg det selv som helligbrøde. Jeg hadde syke samtaler med meg selv i stil med:

«Jeg liker ikke dette.»
«Men det er Disney! DISNEY!»
«Det er nedlatende og kvinneundertrykkende.»
«DISNEY! Koselige kvelder som barn, under teppet med godteri og smil!»
«Det er stereotypi, klisjéer, vestlig kapitalisme!»
«Glad barndom!»
«Sint voksendom!»

Det var lenge veldig pussig. Og sørgelig. Det som starta det hele var Lady og Landstrykeren, en film jeg husker jeg elska som barn, og som jeg har forbundet med jul og Disneykavalkaden og gledestårer i øynene.

Nå gruer jeg meg til neste jul og kavalkaden, og jeg er sint på meg selv for å antagelig ha ødelagt noe av det jeg alltid gleder meg som en unge til på juleaften – kavalkaden og Tre nøtter til Askepott er et must. Eller var. Eep.

Jeg hadde lasta ned Lady og Landstrykeren da jeg lå sengebunden i gips i april, og plutselig fikk ustyrtelig lyst å se mest mulig koselige tegnefilmer. Det var ikke så mye anna å finne på enn filmer i den første perioden, siden jeg var dopa ned på smertestillende, og dermed ikke greide lese, og det var ubehagelig med laptop på magen når beinet var som vondest (forstå det den som kan). Så jeg satte dermed på ovenfornevnte film, og sitra av forventning, da det var lenge siden jeg hadde sett den.

Og gleden forsvant. Raskt. Som dugg for solen, og andre triste klisjéer. For hver nye scene var mer og mer grusom i forhold til kvinne- og mannssyn. Ja, jeg forstår det er en gammel film som må ses i lys av tiden, men bare with me (som det heter på godt norsk…). Landstrykeren er den flinke (amerikanske) mannen, som kommer fra dårlige kår og greier oppfylle Drømmen for seg selv. Han er rådsnar, smart og redder hele dagen og dama og det som er. Lady derimot. Lady er redd og puslete. Hun vil aller helst være i bånd bak gjerder, og greier ikke gjøre så mye uten Landstrykeren. Hun sier ytterst lite, og ser bare med ærefrykt på Landstrykeren. Hun er dødskjedelig. Men hun er nydelig, og det blir selvsagt fremhevet som et viktig trekk.

I tillegg er slutten fæl, i forhold til at den faktisk slår et slag for dette med bånd og innestengthet og kontroll – for Landstrykeren ender jo også opp i bånd, uansett hvor mye han flykter fra det i starten. Hurra for kapitalisme og tingene liksom.

Så jeg slo tankefullt av filmen, og bestemte meg for å gå gjennom andre Disneyfilmer. Det måtte da være noen reddende elementer blant storfavorittene mine?

Den lille havfruen: Ariel er vakker, og mister stemmen (kvinner skal ses men ikke høres), men får mannen, som redder dagen. Hun har litt interessante trekk i denne lidenskapen hennes for dingser, men straks hun ser Mannen blir hun gørrkjedelig, og følger bare etter ham i ett og alt.

Snøhvit har Gilbert og Gubar tatt grundig for seg, så jeg skal ikke gjenta det de sier, men bare sier meg enig i at heksa er fantastisk; men det er fælt at en kreativ, snarrådig kvinne som slår et slag for å komme seg frem her i verden må være HEKS. Og Snøhvit er trist i at hun rydder og vasker og står på for dvergene og har ingenting hun skulle sagt når prinsen vekker henne og tar henne. Han har sett henne før, hun har ikke sett ham før: han antar hennes medgjørlighet praktisk talt som et trofé. Hurramegrundt.

Tornerose har jeg skrevet hissig og skjønnlitterært om tidligere.

Noen reddende elementer var det faktisk:

Skjønnheten og Udyret: Belle er faktisk handlekraftig og smart og tar affære. Hun kjefter på Udyret når han er teit, og hun har noe å lære ham.

Mulan: Jeg ser på denne som litt sorg over hvor vanskelig det faktisk er for jenter å skulle være handlekraftige! Det liker jeg, det tar opp et viktig element, for Mulan må jo vitterlig forkle seg som gutt for å få lov å gjøre det hun vil. Og ikke nok med det, men hun blir faktisk belønnet på slutten, som heltinne (det kommer ingen helt inn på slutten og redder dagen) uten forkledningen. Herlig. Og i tillegg er Mulan asiatisk! Det er neimen ikke mange Disneyfilmer som tar for seg slike minoriteter, de aller fleste helter og heltinner er hvite middelklassemennesker (evnt hvite mennesker som bygger seg opp til middelklasse i tro tradisjon med Den Amerikanske Drømmen).

Av nyere filmer som irriterer meg litt har vi Nedenom og hjem igjen (ikke Disney da, vel og merke!), og Bolt.

Nedenom og hjem igjen (Flushed Away) er supergøyal. Jeg ler meg halvt i hjel av den – men slutten ødelegger nesten. Filmen har ei kjempetøff rottejente, Rita, i birollen (sidekick til helten), der hovedpersonen Roddy er en totalt hjelpesløs upperclass fjott som ikke kan noe som helst, mens hu er dyktig, og smart, sterk og finurlig. Hun er frekk og freidig, dønn ærlig og har masse bein i nesa. Hun gjør absolutt alt i filmen – helt til siste scena, der hun blir redda av gutten, og HAN hylles som helt, selv om HUN har gjort alt gjennom hele filmen. Seriøst, den bokstavelige replikken hennes til Roddy er: «You’re a hero.» GAAH!

Bolt er ikke like ille for feministen i meg, mer for den narrative analytikeren (litteraturstudiet har herja med hodet mitt). Jeg irriterer meg over at helten er en hvit hund, og skurkene (de er fiksjonelle innenfor fiksjonen, men likevel) er svarte katter og svartkledde menn med diverse defekter. Man må være stygg for å være ond må vite. Og alt ondt må være fremstilt mørkt (mørkkledd) selvsagt, alt godt lyst (dette fungerer faktisk som bare pokker i Star Wars-trilogien, men når det gjøres omatt og omatt og omatt blir jeg altså lei). Det er som at når noe trist skjer, begynner det å regne. Gaaah. I forhold til det feministiske aspektet: Jenta i filmen er tøff og full av kjærlighet, og det er fryktelig fint å se henne framstilt som ei skuespillerinne i en actionserie – men hun også er gjennomsyra BIrolle, og hun må reddes på slutten.

Det jeg vil se fra Disney, eller Pixar, eller noen som helst, er en film med ei jente i hovedrollen, som ikke er en stum, sovende prinsesse (jeez!). Ei jente som tar affære, som redder dagen, som er tøff og ikke pysete. For ikke alle jenter er rosakledde, forskremte airheads. Og jeg vil se gutter som ikke nødvendigvis må være så himla tøffe og kule og sterke – dog gutter generelt sett fremstilles mer variert enn jentene, og de er mye rundere karakterer i det at de utvikler seg som regel mye dersom de er pysete eller slikt (gutten i Nedenom og hjem igjen blir like kul som jenta, selvsagt). Og gjerne minoriteter. Hvor er asiatene? Mørkhuda helter, og ikke bare sidekicks? Homofile helter – en prins som vil ha en annen prins, hva hadde verden sagt da? Andre klasselag enn middelklasse og fankens kongelige! Og hvorfor må alle helter og heltinner være pene? Hvor er alle de stygge som redder dagen? Hvorfor er skurkene stygge? Snart må noen tenke utafor den klisjé boksen altså. Grr.

Det kommer forsåvidt en film snart, med en mørkhuda heltinne; The Princess and the Frog. Men selvsagt er hun en vakker prinsesse. Jeg gleder meg likevel til å se hvordan de har løst det, forhåpentligvis blir det no Skjønnheten og Udyret-aktig over den. Men dersom frosken, når han (mest sannsynlig) forvandles til prins på slutten får all æren i å løse konflikten kommer jeg til å hyle…

Å bli snakket om

Diskuterte nylig med en kompis, der han nevnte i en bisetning at han hadde snakka om meg til noen andre, noen som ikke kjenner meg. Rent uskyldig, men det gjorde at jeg fikk verdens rareste følelse i hodet.

Jeg følte jeg eksisterte flere steder samtidig.

Dette er ikke lettforklarlig, men etter å ha tenkt litt på det, oppdaga jeg at dette er den følelsen jeg alltid har hatt når folk forteller meg de har snakka om meg til andre (nå høres det ut som om det skjer ofte, det gjør det altså ikke). Jeg har alltid følt meg veldig pussig, fått en fornemmelse av svakt ubehag som sitter i ganske lenge. Dette er uavhengig av hvorvidt det som har blitt sagt har vært positivt eller negativt – på en måte pleier det være enklere å takle om det er negativt, jo mer positivt det er, jo mer sjenert og utilpass blir jeg.

Først nå har jeg greid gripe tak i dette: Jeg føler jeg eksisterer andre steder i kroppen min, og at Jeget mitt er i ferd med å flyte vekk fra meg, at dersom folk snakker nok om meg kommer jeg til å bli noen andre enn Meg, jeg kommer til å bli noe som eksisterer primært i relasjonene mellom andre folk, ikke som noe eget MEG, i min kropp, mitt sinn.

Og så greide jeg skremme meg selv. Jeg vil bli utgitt forfatter, og det kommer potensielt til å føre til at folk diskuterer meg, verket mitt, kanskje sidestiller meg med verket mitt eller annet tull – og det vet jeg ikke om jeg vil. Men samtidig er det jo dette kunsten handler om; å ta tak i det flyktige, det endelige, å stadfeste det, gjøre det uendelig, gjøre det til noe mer enn det allerede er.

Ble litt eksistensiell krise på meg her gitt. Jeg tror jeg har lest for mye Adorno. Men samtidig elsker jeg slikt, å utforske min egen bevissthet og mitt eget jeg. I relasjon til forrige innlegg blir jeg rene solipsisten av slikt. Så kanskje det ikke kommer til å føles så ubehagelig lenger, når jeg endelig har greid å gripe tak i hva det er som faktisk skjer når jeg får den følelsen. I tillegg begynte jeg å tenke på Shakespeares nydelige sonette 18, der han påpeker at gjennom poesien blir den han skriver om evig. Og i grunn er det ganske fint:

Sonnet 18

Shall I compare thee to a summer’s day?
Thou art more lovely and more temperate:
Rough winds do shake the darling buds of May,
And summer’s lease hath all too short a date;
Sometime too hot the eye of heaven shines,
And often is his gold complexion dimm’d;
And every fair from fair sometime declines,
By chance or nature’s changing course untrimm’d;
But thy eternal summer shall not fade,
Nor lose possession of that fair thou ow’st;
Nor shall Death brag thou wander’st in his shade,
When in eternal lines to time thou grow’st:

So long as men can breathe or eyes can see,

So long lives this, and this gives life to thee.

Ord som gjør meg glad

The Guardian har en bokblogg som jeg elsker. Den er alltid full av interessante, spennende, morsomme innlegg. De har hatt et innlegg om ord som gjør deg glad (med den deilig allitererende tittelen «Which words make you merry?»), og et annet innlegg der de spurte folk hva de hatet.

Sånt syns jeg er dødsspennende. Spesielt interessant er det å se hvorfor folk reagerer på ulike ord i forhold til lydene i det. Siden jeg elsker dikt tenker jeg mye på dette med lydene i et ord, siden det faktisk er viktig for et dikt å klinge fint. Lydene kan gi en lyrisk dobbelbunn, forhøye en opplevelse, eller skape skjærende kontraster, alt som kan gjøre den tematiske helheten bedre.

Et av mine egne absolutte favorittord er klikkestatistikk. Det har så herlige konsonanter. Klinger utrolig nydelig, selv om jeg vanligvis foretrekker mykere ord. Klikkestatistikk har jo til og med relevans i forhold til bloggen min. Hah.

Pjusk og pjusken er også storfavoritt. Det høres så mykt og deilig ut, som en fjær som strykes mot hud. Det går jo på å ikke være helt i form, men i hodet mitt er det altså ei dunmjuk fjær…

Et av de verste ordene jeg vet derimot er pølse. Det er virkelig et superekkelt ord for meg, med pløsete (anna ekkelt ord) lyder. Pø’en gjør seg ikke godt sammen med min tykke trønder-l, og den vislete s-lyden avslutter det hele på en måte som gjør at hele ordet høres helt tilfeldig slengt sammen ut. Uff.

Det som fikk meg til å tenke på disse favorittordene mine, og bokbloggen, var pensum. Jeg leser litteraturteori fullstendig overlesset med ord jeg aldri har sett før. For eksempel:

Solipsisme. Jeg kan takke Ingebjørg Seips bok om metoden i Adornos estetikk for å ha lært meg disse nye fremmedordene (vel det var jo en munnfull av en setning…), og jeg elsker det (selv om boka er tung som bly). Solipsisme er læren om at jeget og jeg-bevisstheten er det eneste som eksisterer. De fleste har antagelig hørt Cogito, ergo sum. Det er Descartes’ «Jeg tenker, derfor er jeg.», og det er solipsisme. Ingenting eksisterer uten en bevissthet til å erfare det.

Nå er ikke Adorno kjempeenig i dette, såvidt jeg har skjønt, han mener at subjekter (feks mennesker) også trenger objektene (feks omverdenen) for å kunne ha en bevissthet å erfare noe med. Man må bruke ord for å gi dem betydning, men man må vite betydningen av ordene for å kunne bruke dem…

Adorno er tungt. Men han er gøy å prøve å løse opp, i all sin kryptiskhet (kryptisk er et annet ord jeg elsker! Det har så mange harde, smellende lyder. Hih.).

Andre ord jeg har forelska meg i er blant annet transcendental (jeg er glad i ord med sjeldent brukte bokstaver i), som går på det som ligger utenfor erkjennelsens grenser, noe oversanselig. Immanent (iboende) og amorf (uten form) er også gøye ord. Mmmm masse fine m’er. Og et jeg hata først, men nå digger er monade (udelelig enhet som verden tenkes oppbygd av). Jeg likte det ikke fordi jeg hadde hele tida lyst å lese nomade, og det ga ikke mening i sammenhengen i det hele tatt. Men nå liker jeg at det sitter litt rart på tunga. Jeg må konsentrere meg om å holde det riktig i sinnet. Herlig.

Et ord jeg virkelig ikke liker derimot er nivellering. Det går på det fenomenet at det blir mindre forskjell på formell og uformell tale (feks at De og Dem er så og si utradert fra det norske språket). Betydninga er ikke det jeg syns er ekkelt med ordet da, språkfluktueringer er spennende. Men jeg liker ikke lyden av ordet. Det høres for meg ut som det engelske snivelling, som er å være snørrete, snufsete. Det betyr også at du syter og klager og er litt puslete. I tillegg kom ordet på side 64 i boka, og jeg var temmelig lei… så det kan jo ha no med det hele å gjøre.

Dette ble sannelig repetisjon av pensum det. Håper det ikke var for surt for dere =D Jeg koser meg i alle fall, nå som jeg føler jeg har faktisk fått litt utbytte av det jeg har slitt og slava over i timesvis.

Del gjerne egne favorittord! Eller hatord. Gøy det og!

Frustrert pensumlesende geek

Sisyfos: Meg
Kampestein: Adorno

*hytter knyttneve*

En dag for nye ting

Hadde min første masterforelesning i litteratur i dag. Vel, forelesning er kanskje å ta i – det var introduksjon, og vi var tre studenter pluss foreleser. Så ganske… intimt. Teknisk sett skal vi være seks-syv stykker, tror jeg. Tiden vil vise. I tillegg har jeg begynt på mitt første masterpensum, noe som var heavy shit. Adorno vil bli min død, det er jeg viss på. Men Montesquieu ser tålelig interessant ut.

Nå har jeg også gått opp til 100 mg Lamictal. To uker til, så skal jeg trappe opp til det som antagelig blir full dose, 200 mg. Kjenner ingen forskjell foreløpig, men begynner nå å bli nervøs-spent for om det blir noen (store) endringer etter full dose. Hii.

Jeg kom meg på en stappfull buss uten å få panikkangst i morges, tross i at den sosiale angsten min har blomstra som ugress etter fire måneder temmelig isolert. En liten seier der, selv om jeg kjente det ble vel mye i den ti meter lange køa på stappfull, kvelende varm bokhandel etter forelesning.

Og så jukser me littegranne og føyer på det nye fra i går; første kveld på jobb etter de ovenfornevnte fire måneder, og ingen brukne bein. Sliten og vondt etter fire timer, men likevel gikk det overraskende bra. Hurra!

Nå får vi se om jeg også kommer meg i seng til ca tolv, og kanskje får sove. Men det er vel litt mye å be om 😀

Geeken hisser seg opp

Jeg er i ferd med å lese gjennom de bøkene jeg ikke har hatt tid til å lese tidligere. En av disse er en samlebok med to romaner og masse noveller av Ben Bova, Laugh Lines. Det er science fiction, og da jeg fikk boka i bursdagsgave bestemte jeg meg for å lese novellene, siden bursdagen min er i slutten av september, og dermed midt i semesteret, med masse pensum. Da er noveller fint, for det er raskt å lese, og man går gjerne ikke med plottet i hodet like lenge som med romaner – noe som er kjekt når man skal tenke på pensumromaner, ikke andreromaner.

Så gikk det et år, og jeg fikk ikke sjansen til å lese de to romanene i boka. Jeg elska novellene, og hadde store forhåpninger til romanene også. Novellene var sånn som noveller skal være: bra persongallerier, kreative, annerledes, kompakte, og alle hadde dødsbra twist. I tillegg er Ben Bova kjempemorsom. Jeg som selv liker å skriver noveller sikla nesten over hvor godt gjort det hele var.

Så leste jeg nylig The Starcrossed, som er første romanen i boka. Det er en satire og et harselas med underholdningsindustrien i USA, der The Starcrossed er en science fiction-serie som skal produseres.

Og det er jo vel og greit. Når jeg først begynte hadde jeg nettopp lest Stephen Frys The Liar, som var dødsbra, og jeg var helt britisk i hodet, og overgangen til det amerikanske desillusjonerte kapitalistuniverset var… tungt. Men jeg tenkte som så at jeg måtte bare fortsette og lese, så kom jeg til å havne i grooven etterhvert.

Det skjedde ikke. Jeg hadde lyst å hive fra meg boka mellom alle mannsgrisene, de stereotypiske kvinnefremstillingene, og kapitalistånden. Det var rent grusomt å lese. Hver eneste kvinne var vakker, men dum som et brød. Var de ikke vakre var de ondskapsfulle. Og dersom de faktisk var vakre OG ondskapsfulle, var det bare fordi de hadde gjennomgått kraftig plastisk kirurgi. Og nesten ingen av beskrivelsene av damer inneholdt annet enn at «Oi, hun hadde på seg no gjennomsiktig», eller «Hu hadde lange, sexy bein», eller «Hu hadde dødsbra kropp». Etter den femte eller sjette utbrytelsen av at den ene kvinnelige hovedpersonen hadde lange, pene bein hadde jeg lyst å hyle.

Og alle mennene var enten Nerd Som Ikke Får Damer, men er Supersmart, eller Sexdyr, eller Pengegriske Idioter. Heeeerre.

På slutten ga det seg heldigvis litt. De siste kapitlene redda boka for min del (Nerden fikk ei dame, som viste seg å være Pen OG Smart), og forsåvidt funka jo satiren, i og med at jeg ble kvalm av nesten alt som foregikk i boka, men det ble fanken meg litt mye til tider. Det kunne vært gjort bedre mener jeg.

Og nå har jeg begynt på den andre boka, Cyberbooks, som er … en satire over publiseringsindustrien i USA. Og allerede har det blitt etablert, to ganger, at den kvinnelige hovedpersonen er Pen, og den mannlige er en Smart Nerd.

Jeez.

I Let Love In

Spammer denne sangen vilt. Poster på alle forum og sider og twitrer og blogger så intenst som jeg kan, men den fortjener det.

Nyt Nick Caves I Let Love In:

Den står på repeat her. Og sannelig lurer jeg på om jeg ikke skal begynne på debutromanen hans And the Ass Saw the Angel mens jeg liksågodt er i gang. Selv om jeg holder på med to-tre andre bøker allerede.

Bøkene

Det er ikke mange dagene før semesteret begynner på igjen; om en uke skal jeg lese pensum pensum pensum, og gru-glede meg til å skrive en masteroppgave som jeg ikke forstår jeg skal greie trykke utav meg (Skrive opp mot hundre sider? Jeg som har slitt med seks? Aida).

Men akkurat nå, disse siste dagene fri, tilbringes i Bøkene. For jeg har et arsenal av uleste Bøker som truer med mytteri, og å hive meg ut av rommet mitt hvis jeg ikke leser dem snart, så jeg bruker all min tid på dem.

Og mens regn og vind og høstkulde sniker seg rundt hushjørnene ute, er ikke jeg i Norge lenger. Jeg er i Tyskland med Mann, jeg er i gudeverdener sammen Gaiman, jeg er i England sammen Fry, jeg er på sinnsykehus, jeg er i en eng med påskeliljer. Jeg drikker te og spiser toast med egg sammen internatgutter som ikke vet hva de vil i livet, men later som, jeg gråter sammen selvmordskandidater, jeg ler sammen karakterer som endelig Vinner.

Timene løper avgårde. Jeg har med meg Bøkene overalt. Leser på bussen, mens jeg er ute og går, på vei opp trappa for å lage mer te, mens jeg lager middag. Plutselig oppdager jeg at jeg må slå på lyset, fordi sola ikke skinner inn gjennom vinduet lenger, og var jeg ikke på side femten i sted? Når ble det hundreogfemten?

Det er natt. Klokka tikker mot tre, alt er stille, alle sover – utenom meg og internatguttene, poetene, liderne, gudene. Og jeg titter opp fra Boka, ut av vinduet, smiler til den sovende verdenen, snur sida, og leser videre.

Travels in the Scriptorium

I natt og i morges leste jeg Paul Austers lille 130 siders bok, Travels in the Scriptorium. Utgangspunktet for boka er fantastisk, for meg som elsker absurd, surrealistisk litteratur. Beskrivelsen bakpå boka er som følger:

An old man sits in a room, with a single door and window, a bed, a desk and a chair. Each day he awakes with no memory, unsure of whether or not he is locked in the room. Then a middle-aged woman called Anna enters and talks of pills and treatment, but also of love and promises. Who is this this «Mr Blank», and what is his fate? What does Anna represent from his past – and will he have enough time to ever make sense of the clues that arise?

Når jeg sto i bokhandelen og leste dette ble jeg helt yr av glede. For meg hørtes dette ut som en helt fabelaktig bok, med noe Beckettsk over seg. Spesielt fikk den meg til å tenke på Becketts Endgame, et drama jeg simpelthen elsket. Jeg startet å lese boka med iver.

(Spoileradvarsel. Har du tenkt å lese boka, ikke les videre, siden jeg avslører alt. Og sånn.)

Og den begynner så bra. Det er masse uforklarte spørsmål som dukker opp, man blir dratt inn i historien fordi man sammen med Mr Blank har lyst å løse alle de mysteriene som presenterer seg. Er døra låst? Har han lov å gå ut? Hvor kommer alle menneskene fra? Hvilke oppdrag er det de snakker om? Hva er det den såkalte behandlingen går ut på?

I tillegg, som et slags subplot, leser Mr Blank et manuskript som ikke er ferdig, men som han sammen med legen som kommer på besøk blir oppfordret til å avslutte selv.

Men så kommer slutten. Og den kommer så altfor fort. Alle mysteriene, alle spørsmålene forblir ubesvart, og ikke på en positiv måte. Beckett lover aldri leserne sine noe annet en absurdisme og stasis – du går inn i de dramaene og får akkurat det Beckett lover. Om han overrasker er det aldri på en negativ måte.

Auster får ikke til det samme. Han lover leseren svar på alle spørsmålene. Sakte men sikkert rulles det opp flere og flere hint til hva som foregår, og hintene lover en dødsspennende avslutning. …ooog så slutter boka. Og det føles som om noen har kappet av et lem, og du sitter igjen og stirrer på en blodig stump. Parallellen til det uferdige dokumentet Mr Blank leser er selvsagt spennende, men mer enn noe anna er det bare en frustrerende måte å avslutte boka på. Jeg har generelt ikke noe i mot åpne endinger, men dette er ikke åpent, det er maltraktert. Auster sier på slutten noe generelt om bøker og karakterer og skriving og det fungerer bare ikke, selv ikke for ihuga metafiksjonfans som meg.

Visstnok er karakterene i boka, bortsett fra Mr Blank, karakterer fra andre bøker Auster har skrevet. Jeg gjenkjente de som var fra New York Trilogy, fordi den hadde jeg faktisk lest, men dersom hele bokas forståelse og forløselse henger på at jeg må lese alt av Auster, da blir jeg bare sur. Det er ikke kult. Når man vet dette faktum (som jeg ikke oppdaga før etter jeg hadde lest boka), ser man fort at Mr Blank er forfatter, og alle de andre er karakterene hans, og det hele er en parabel over livet og verket til Forfatteren. Og det er dødsartig når forfattere drar inn kjente karakterer, eller til og med seg selv (som Auster faktisk gjorde i New York Trilogy), men jeg har på følelsen av at jeg burde lese alt av ham for å forstå denne ene boka, og det er totalt nekt. Obsternasig geek liker ikke å bli fortalt hva hun burde gjøre…