Tove Jansson

I går leste jeg to bøker på rappen. Det høres kanskje mye ut, men det var korte, fine barnebøker. Begge var av Tove Jansson, skaperen av Mummitrollet. Den ene boken var en liten novellesamling kalt Det usynlige barnet og andre fortellinger, og den andre var en roman kalt Trollvinter. Jeg ble faktisk lamslått over hvor gode, sterke bøker dette er. Jeg har et tett forhold til alt Mummi, siden jeg vokste opp med det på barnetv, og jeg var overbevist om at jeg hadde lest bøkene når jeg var liten også – men nå er jeg ikke så sikker lenger. I alle fall husker jeg det ikke. Så om jeg har lest dem før eller ikke: Dette var som å lese dem for første gang.

Og de er fantastiske. La meg understreke: fantastiske. Både på den ene og den andre måten.

For det første er det fantastisk barnelitteratur, det vil si de faller innunder «fantasy» – men fantasy er i grunn ikke godt nok beskrivende, syns jeg. Fantastisk er mye bedre. Fantastisk barnelitteratur er favorittsjangeren min, så jeg sluker det meste av det, og jeg har lyst å sparke meg selv for ikke å ha lest Tove Jansson tidligere (selv om jeg var overbevist om at jeg hadde gjort det)!

Det som gjør bøkene fantastiske sjangermessig er at sted og karakterer er totalt fremmed for vår verden. Bøkene er satt til Mummidalen (som oftest), et fiktivt sted hvor det bor utrolig mange ulike typer overnaturlige vesner, deriblant mummitroll (selvsagt), mymler, hatifnatter, filifjonker, hemuler og så videre. Åh, selv navnene på alle de ulike vesnene er herlige. Jeg blir varm i hele meg. Det skjer overnaturlige ting; Mummimamma utfører magi, jenter blir usynlige, snøhester blir levende. Dette gjør at boka plasseres i sjangeren fantastisk barnelitteratur.

Men benevnelsen «fantastisk» har selvsagt dobbeltbunn. For bøkene er så himla godt skrevet, de er triste, morsomme, alvorlige, fine – alt man kan tenke seg. De er stappfulle av eventyr og mektige hendelser. Filifjonka som er redd for katastrofer opplever jo at huset hennes blir rystet av en tyfon – og så kommer en skypumpe og tar liksågodt med seg hele sulamitten! Det er action i Mummidalen.

Det aller beste med bøkene for min del dog, er hvor alvorlige de er. De tar opp masse alvorlige, skumle temaer, og det uten å snakke ned til barnet. De snakker til barnet som en likeverdig, en som godt kan tåle å høre om skumle hatifnatter og Hufsa som er så kald at all varme og lys i nærheten av henne slukker (nå skal det sies at jeg var hylende livredd Hufsa da jeg var liten – og da mener jeg hylende). Bøkene tar opp de alvorligste, tristeste ting.

Et eksempel er nettopp Filifjonka som jeg nevnte ovenfor. Filifjonka sitter på fine solværsdager og tenker på hvor grusomt det er at det er så fint og stille og rolig, for det kommer snart til å skje en eller annen form for katastrofe. Hun vet det. Hun har aldri opplevd en katastrofe, men hun vet den kommer. Filifjonka er fatalistisk, vettskremt og paranoid. Hun er så og si venneløs – alt hun har er huset sitt, med tingene sine, som hun tar uendelig godt vare på. En dag forsøker hun fortelle en av sine få venner om denne angsten og redselen og vissheten hun har om den forestående katastrofen. Venninnen blir beklemt og går. Hun tror ikke på Filifjonka. Hun vil ikke trøste henne.

Så skjer det: Det kommer et storm, og som sagt – den tar med seg alt, alt Filifjonka eier og har. Og det ender opp med at Filifjonka sitter på stranden, føler seg lett som en fjær og ler høyt og lenge. Fordi nå trenger hun ikke være redd lenger, nå har det verst tenkelige skjedd, og det var ikke så fryktelig ille likevel, alle tingene er jo bare ting. Venninnen kommer og er oppskjørtet og lei seg for at hun ikke trodde henne, men det er ikke så viktig lenger for Filifjonka. Hun ler, er lykkelig, og slutter være redd.

I omtrent alle historiene sine slår Jansson et slag for frihet, og spesielt frihet fra ting. To historier er spesifikt om hvordan ting tynger en ned, men det er flere som tar opp temaet ved siden av det faktiske plottet. Det er tingene som eier deg, ikke omvendt. Snusmumrikken er det fineste eksempelet på dette: jo lettere sekken hans er, jo gladere er han. Han har klærne sine og et munnspill – og i en historie gir han sågar vekk hatten sin uten noen problemer.

Et annet eksempel er fra Trollvinter. Om vinteren går de fleste vanlige beboerne i Mummidalen i hi, men denne vinteren våkner Mummi og Lille My. Lille My stikker av med et sølvbrett Mummimamma har, som er et arvestykke og aldri blir brukt – det bare henger der til pynt. My bruker det til akebrett. Når Mummimamma våkner smiler hun og funderer over hvor flott det er at ting kan brukes til noe helt annet enn man trodde. Ting er ikke viktige i seg selv, det som er viktig er hva man gjør med dem.

Det er likevel ikke bare frihet som er viktig. Da Mummipappa vil vekk fra det trygge, hjemlige livet på verandaen sin oppdager han etterhvert at eventyret ikke nødvendigvis er så mye bedre. Han syns hatifnattene lever spennende, ville liv, der de bare seiler og seiler uten å svare for noen eller noe, og han greier bli med dem på et av deres seilaser. Men han oppdager til slutt at hatifnattene er følelseskalde, ensomme vesener som trenger en tordenstorm for å vekke noe som helst av følelser i dem. Da oppdager Mummipappa at et trygt og hjemlig liv slett ikke er det dummeste – han har da i det minste følelser, og noen som er glad i ham. Det har ikke hatifnattene.

Hver eneste karakter har sin egen greie, mange av dem illustrerer aspekter ved menneskelige personligheter. Lilly My har for eksempel bare to innstillinger på følelsesspekteret sitt – glad og sint. Likevel er ikke Lille My en flat, statisk karakter. Hun er brå og flyr i taket og tirrer folk og løper rundt helt propell, men hun er også den som fortest forstår at det er unaturlig at Ninni, det usynlige barnet, aldri blir sint. Man trenger være litt sint av og til. Lille My skulle egentlig, som Mummi, ligget i dvale hele vinteren. Mummi blir redd og sint og føler seg alene (selv om han til slutt lærer seg verdsette vinterens mange forunderligheter), men My går vinteren i møte med all sin Myhet. Hun sklir nedover en skråning og skjenner brykst «Jassåja, er det sånn det skal være!». Så gjør hun det seks ganger til. Hun lager seg akebrett, flere ulike former for skøyter, hun står uredd og lykkelig på ski. Hun tar tak i hele verden, og fillerister den til den gir henne hva hun vil ha.

Slik er det med alle karakterene. De har sterke trekk, men de har mange lag. Jeg kunne skrevet lange bloggposter om hvert eneste aspekt, men det skal jeg ikke gjøre (enda). Det er utrolige bøker. Nå skal jeg skaffe meg dem alle sammen.

Sære gleder 2

Å være gipsa opp til midt på låret er i seg selv ganske kjipe greier. Spesielt når du ikke har lov å bevege på deg. Jeg kjeda meg temmelig lite, siden mye av det jeg liker er stillesittende aktiviteter – men livet består slettes ikke av mest hvordan-jage-vekk-kjedsomheten momenter. Å neida. Livet består av masse ting du må gjøre. Disse tingene kunne jeg ikke gjøre da jeg var såpass invalidisert at jeg ikke hadde lov å stå/sitte oppreist lenge av gangen.

Det kan jeg nå. Pur lykke:

Det er så fint nå, å kunne sitte ved et bord, på en stol, og spise. Ikke ligge i en seng, ikke stå ved benken, men sette seg ned, begge føttene planta på gulvet, og spise uten å ha vondt eller være redd for å ramle overende.

Å gå på do alene. Å få lov til å dusje er himmelsk. Jeg dusja ikke på ca en måned. Jeg hadde lyst å gråte av glede når jeg endelig kunne gjøre det.

Å kunne ligge på sia, i stedet for kun på ryggen hele dagen og hele natta, i ukesvis. Å faktisk få lov til, og å få til å snu seg! Jeg sover urolig, og jeg foretrekker sove på sia. Akkurat dette aspektet ved gipsen var med andre ord temmelig slitsomt for meg. Snakk om maur i kroppen.

Å komme seg ut av senga uten hjelp. Beinet mitt måtte løftes og svinges ut av senga av noen andre, fordi gipsen var diger og uhåndterlig, og det var altfor vondt til at jeg kunne gjøre det selv. Og så, når man er ute av senga; å ikke trenge stå stille og holde seg fast i noe/noen for ikke å svime av på grunn av alt blodet som går bananas. Fantastisk.

Å slippe ringe/rope på noen for å få hjelp til alt dette med do og mat osv. Man føler seg skikkelig liten og ydmyk etterhvert, tro meg. Det hjelper ikke at jeg er typen som spiser hver tredje time, og må tilsvarende mye på do.

Å kunne gå i trapper. Første gangen jeg kom meg opp trappa uten hjelp føltes som verdens største seier. Det var dødsskummelt, med tanke på hvor lite kontroll og balanse jeg hadde, og hvor lett jeg kunne falle (jeg gikk aldri helt alene, noen var som regel bak meg, eller i det minste i nærheten), men det var så nydelig. Nå kan jeg løpe opp trappene! Og hoppe!

Å slippe være redd for at det skal skje en eller annen ulykke i løpet av natta mens alle andre sover, fordi du ikke har mulighet for å komme deg vekk eller få tak i hjelp på egenhånd. I starten hadde jeg så mye angst at det var ikke til å tro.

Å kunne gå ut, i frisk luft. Å kunne gå fritt, og raskt, uten krykker. Jeg får fremdeles vondt i foten, men jeg er fri. Det teller mest.

Det er med andre ord virkelig noe i dette klisjé med at man verdsetter kun det man mister. Jeg håper jeg aldri glemmer det. Det er ganske fint å sitte ved middagsbordet og kjenne gledesrusen komme strømmende kun fordi man sitter der.

Pet peeves

Denne lille enruteren er fra en av de desidert beste webcomicsene der ute: XKCD (copyright breach not intended). Og jeg lo høyt av akkurat denne, for det der er en av mine pet peeves også; folk som ikke fatter at det går an å ha lyst å være hjemme med en bok en helg. Mmm bøker.

Aaanyway. For de som ikke er sikker på hva en pet peeve er: Det er noe tilsynelatende ubetydelig som irriterer deg i mye større grad enn det burde, og som andre ikke helt ser problemet med. Jeg har ikke noe godt norsk uttrykk for det dessverre. Derfor bruker jeg bare det engelske.

Når jeg da altså begynte å tenke på det oppdaget jeg at jeg har temmelig mange slike. Og de er som regel skikkelig sære (litt av greia med pp-er er jo at de gjerne virker sære på andre). Så, litt for en god latter, en liten liste:

• En av de rareste, i alle fall om jeg skal tro andre, er at jeg er veldig spesifikk på hvordan brus skal helles i et glass. Å jada. Jeg hater at brusen helles slik at den skvulper ut av flaska, jeg får helt frysninger. Det går bra med all anna drikke, men jeg ser formelig at kullsyra kreperer på vei ut av flaska, og siden jeg også hater død brus hater jeg altså denne brå hellinga.
• Jeg takler ikke papir som rives på tvers av retninga. På samme måte som andre får fysisk ubehag av negler mot tavler etc, får jeg ubehag av riving mot retninga. Når jeg påpeker dette kontrer mange at de ikke en gang vet at papir har en retning, men det er lett å se: Om du river et ark og du får til ei lang, fin, rett linje er det med retninga. Om rifta skjener til både høyre og venstre er det mot retninga. Og det er grusomt å høre på.
• Nok et punkt angående papir: Jeg hater negler mot papir. Jeg får helt noia. Jeg får lyst å klore ut øra mine, og så kappe av arma til vedkommende som klorer på papiret.
• Tørre hender. Hater å ta i ting når jeg har tørre hender. Blæ blæ blæ.
• Jeg syns det er horribelt når folk mener kunst kun betyr billedkunst og skulpturer. Hva med musikk, dans, litteratur, film? Bare tull det a vel? Grr.
• Utslett. Uansett alvorlighetsgrad, alt fra soleksem til … ja. Jeg blir kvalm bare av å tenke på det. Moving on.

…til en helt egen underkategori: Grammatikk!

Som litteraturfantast og språkelsker er jeg veldig opptatt av dette med bra språk og grammatikk. Derfor får jeg litt neller av skrive- og grammatikkfeil. Dog noen er verre enn andre, og fortjener helt egen liste! Men altså, jeg er langt i fra perfekt. Ingen greier skrive korrekt hele tiden.

Og nå ser jeg dessuten for meg at Storesøster sitter og rister på huet av den språkkonservative (skrev først «soråk» der; jfr det faktum at ingen er uten feil) lillesøstra si og den kommende lista. Vi har hatt krangler så busta har føket mange mange ganger angående språk, der jeg stritter i mot endringer og hun omfavner de fleste uten problemer. Hun syns for eksempel det er kjekt med økt fonetisering. Så hu er på g med kidza og jeg er en bitter, gammel dame. Nu skal den gamle damen komme med listen sin, hytte litt med knyttneven til kidza på plena, og trekke seg tilbake med en god kopp te mens dere leser:

• Jeg er som de fleste andre språknerder og hater orddelingsfeil. Det kan finne på å bli gøyale resultater av det (aggressiv ananas anyone?), men det skjærer i øya likevel.
• Blir litt klinka av skrivefeil selvsagt, men det er verst når det er i forholdsvis formaliserte (og offentlige) format. Avisartikler, skilt, oppgaver, informasjon fra diverse instanser osv.
• Jeg hater at verre skrives med æ, selv om det er lovlig sideform. Det er forferdelig. Edit: Det er ikke lovlig sideform! Hurra! Takk til Strekker for herlig opplysning.
• To punktum i stedet for tre. Eller ørtenførten punktum. Begge deler gir meg nuppeneller. Det er ett punktum eller tre. Noen ganger kan man visst bruke fire har jeg hørt rykte om, men jeg holder for ørene og roper høyt lalala for dette. Ett eller tre. Og det overføres selvsagt til andre typer punktsetting – tretten spørsmålstegn gir deg ikke raskere svar enn ett!
• Når idet deles opp. I det er ikke det samme som idet! Så det.
• Graverende og/å-feil, men den er kinkig, spesielt når man skriver raskt, så det er bare når det er veldig opplagt jeg sliter, f.eks. «Sol å måne». Ææh. Det er ekkelt bare å skrive som eksempel.

Men, som sagt: alle disse språktingene er ting jeg irriterer meg over når det skal være litt stilisert og riktig. Artikler, skilt, skjønnlitterære tekster – alle disse mener jeg skal være kjemisk renset for feil. At det sniker seg inn er uunngåelig men oppdages de bør de fjernes. Ananasboksen har jo faktisk fått bindestrek! Hurra! Sikkert på grunn av mye tenners gnissel fra språkloonies. Disse feilene er langt mindre irriterende for meg i uformelle format som epost, msn og sms. Jeg merker dem automatisk (det er ikke uten grunn at jeg ofte blir brukt som retteprogram av diverse folk), men jeg lar være henge meg opp i det. Prøver i alle fall…

Hinne

Det sitter et troll på tastaturet mitt og kikker på meg, du vet, det er vanskelig å skrive rundt deg og rumpa di med hale og hår. Men du greier det likevel sier han og øynene er søledammer jeg legger meg i og ruller sammen til et spørsmålstegn, noen ganger, sier jeg, noen ganger savner jeg den hinnen jeg la fra meg for alle de årene siden. Og han kikker på meg igjen, mens jeg plasker rundt en fisk i dam som drukner fisken ikke dammen og han sier, noen ganger er det bare sånn, bare bare, bare sånn det er ikke noe å gjøre med, så skjerp deg nå og den brumlende bass-stemmen hans forsøker dytte søvnen over på meg

her er den, hvisker han, her er den, hinnen

jeg vil ikke ha den lenger, sier jeg, sier jeg, sier jeg.

Om å ha fobi

Nå som det nærmer seg vår og varmegrader går jeg inn i en slags lykkerus. Jeg elsker vår og sommer, og har et innbitt kranglete forhold til vinteren. Men det er en ting jeg elsker med vinteren, for jeg har en fobi som gjør seg gjeldende i de snøfrie månedene, som gjør seg pinefullt gjeldende sammen snøsmelting og nakne veier:

Jeg er livredd for meitemarker.

Bare å skrive ordet gjør at jeg kaldsvetter, og ryggraden min knyter seg i protest. Jeg blir kvalm og generelt fysisk uvel.

Nå høres jo dette veldig sært ut. Åssen kan noen være redd små, uskyldige marker som beveger seg saktere enn snegler og egentlig bare er nyttedyr i forhold til alt planteliv? Som regel får jeg høre nettopp det: De er jo ikke farlige! Eller: De kan jo ikke akkurat ta deg igjen, de ligger jo bare der! Den særeste var dog: Vet du at marker ikke kan rygge? noe som faktisk fikk meg til å le høyt, midt i angsten, som jo forsåvidt var fint.

Men i alle fall, det er greia med fobier: De er irrasjonelle. Folk flest trekker på smilebåndet/ser forundret på meg/ler høyt når jeg forteller om fobien min. Om man er redd edderkopper eller høyder er man ofte litt mer akseptert, fordi det er blant de vanligste fobiene. Min er temmelig sjelden – i alle fall har jeg aldri møtt noen andre som er så redd disse fæle, rosa sakene. I høyden syns folk flest de er ekle, men ikke skumle. Så det er gjerne lite sympati å hente.

Helt til de opplever meg i møte med marker.

Jeg får fullstendig anfall. Fobien min er unaturlig sterk. Som sagt; bare ordet får meg til å svette; jeg får angst av å se at det begynner regne, siden de da kommer fram; mentale visualiseringer etterlater meg helt skjelven (denne bloggposten går i rykk og napp på grunn av dette) og bilder gjør meg gråtkvalt og panisk. Det var en reklame på National Geographic Channel eller noe sånt som etterlot meg i krampegråt, fordi det var et markelignende vesen i den. Så når jeg støter på dem i faktisk tilstand faller jeg totalt fra hverandre i irrasjonell, vill frykt.

En enkelt mark går som regel bra. Ja, jeg gråter og skjelver og blir hysterisk, og er helt utrøstelig i 15-30 minutter, men jeg kan i alle fall løpe vekk fra den. Ja, jeg LØPER. Jo større og feitere den er, jo fortere løper jeg. Jeg blir verdens beste sprinter når jeg støter på en spesielt stor mark (jeg begynner bli gråtkvalt her av tanken på store marker). Da jeg enda gikk på krykker noterte to venner sjokkert hvor raskt jeg plutselig var ti-tyve meter foran dem, selv på krykker, kun fordi jeg hadde sett en mark. Kompisen min bar meg på ryggen resten av veien hjem, så jeg kunne lukke øya og slippe være redd for å tråkke på dem, siden det er det aller aller verste jeg kan tenke meg; være i fysisk kontakt med en mark.

En gang jeg var på besøk hos ei venninne hadde det, uten at jeg la merke til det, begynt å striregne. I timesvis. Og når jeg da skulle hjem på kvelden var det marker overalt. Over. Alt. Og jeg måtte sykle hjem på asfalt (jeg vet ikke hvorfor, men de trekker til asfalt, så jeg holder meg til grusveier om jeg kan når det regner). Og det var strødd tett i tett med digre marker alle veier. Jeg har aldri sykla så fort, og da jeg kom hjem var jeg livredd, sønderknust, kritthvit i ansiktet, jeg strigråt og greide ikke si et ord. Storesøster og storebror var hjemme, og de var overbevist om at jeg hadde blitt overfalt eller noe annet like fryktelig, og ikke før etter flere minutter greide jeg såvidt stamme frem «mark», og søstra mi som vet om fobien min greide roe meg ned. Storebror var beyond sjokkert. Men alle jeg kjenner godt er blitt veldig forståelsesfulle, siden de vet hvor livredd jeg faktisk blir.

Men det som gjør det å være fobisk verst av alt er latterliggjøring fra folk som ikke skjønner. De har gjerne gode løsninger. Bare tråkk på dem! – noe som gjerne resulterer i at jeg hyler. Bare overse dem! Jeg kan ikke: jeg må vite hvor de er, for å unngå tråkke på dem. Og så er det generell latter og terging. Jeg har vært borti folk som har beskrevet utførlig visuelt om marker, bare for å le av at jeg blir redd. De slutter som regel når jeg begynner gråte og slå på dem for å få dem til å slutte. Jeg har hørt lignende historier fra venner som har edderkoppskrekk – Det er jo bare å slå dem i hjel. Jahaja. Du vil jo absolutt være nære det som skremmer likskiten av deg.

Jeg blir frustrert av slikt. Jeg skulle virkelig ønske jeg faktisk kunne overse dem, tråkke på dem, le av dem, synes de er søte. Whatever. Jeg prøver trene vekk fobien min gjennom gradvis tilvenning. Jeg får litt skjelven av å se på diverse ost fra tube som ligger utover brødskiva mi som en mark før jeg har smurt den utover (ja seriøst), men jeg prøver alltid se litt ekstra lenge på, for å bli flinkere. Knøttsmå marker prøver jeg alltid stoppe opp i nærheten av og titte forsiktig på. En gang jeg gjorde det løfta den på overkroppen og så på meg. Jeg løp.

Jeg har veldig gode venner som gjerne holder meg i hånda og geleider meg forbi marker mens jeg kikker alle andre steder enn på veien. Da slipper jeg hverken se eller tråkke på dem. Eller de fører oppmerksomheta mi vekk dersom de ser en mark jeg ikke har sett enda. Dersom jeg skal på besøk til noen finnes det dem som fjerner marker i nærheten, mens de går meg i møte for eksempel. Jeg har venner som vet at når det har regnet skvetter jeg enormt bare jeg ser noe som ligner på en mark og de sier gjerne fra: «Det er bare en kvist!» før jeg rekker bli redd.

Slike gode mennesker gjør det så mye bedre og tryggere å være fobiker. Fobier er aldri lett, og det blir ikke bedre av folk som ikke vil skjønne, som syns det er artig. Det er jo vitterlig komisk, jeg skjønner det. Det er skikkelig absurd. Jeg kan fortelle historier om mine irrasjonelle møter med marker og virkelig heve latternivået hos folk, og jeg kan le av meg selv, for det er jo så utrolig dumt. Men det er også veldig reelt, og det er innbitt grusomt. Da er det godt å ha folk som, selv om de ikke direkte forstår, så i alle fall aksepterer og forsøker hjelpe. Ingenting bedre enn det.

Nå må jeg sette meg ned og tenke på noe annet, for det er like før jeg begynner gråte.

Sære gleder

Siden forrige post var så depressiv, så tenkte jeg en motpart var nødvendig. Det er vel temmelig klisjé dette med små gleder, men de er jo så fine, nettopp fordi de er gleder! Og siden jeg er litt sær vil jeg ha en post med sære ting jeg elsker. Here we go:

• Tynne islag (gjerne på asfalt) som knekker så fint når du går på dem. Jeg liker is som er tynn nok til å knekke men tykk nok til å lage sånn knakende knekk best. Lyden av isbiter som knaker når du slipper dem i et glass med drikke er også fabelaktig flott.
• Lukta av nyklipt gress, bøker og solvarm hud. Det er de beste luktene i hele verden for meg. Jeg kan finne på å sitte og sniffe på mine egne armer om sommeren – noe som vitterlig ser ganske mystisk ut…
• Nye bøker. Eller bøker generelt egentlig, men nye for meg – når jeg får en bok i hendene sitter jeg ofte lenge og bare stryker på den, ser på den, lukter på den. Blir helt sitrete av å åpne en bok jeg ikke har lest før.
• Skriveblokker og penner. Jeg samler på dem. Jeg elsker dem. Jeg elsker å begynne på dem. Det er bittersøtt å avslutte dem. Jeg elsker bla i gamle skrivebøker og lese hva jeg har skrevet, både bra og dårlige tekster blir som å hilse på gamle venner.
• Ord. Ord gjør meg så ubegripelig glad (eller hissig, alt ettersom).
• At drikker blir så fantastisk annerledes med litt tilføyelser. Jeg liker ikke svart kaffe, men elsker cappuccino eller kaffe med fløte. Te med litt sukker og/eller sitron. Vann med is og litt sitron er en hel verden annerledes enn vanlig vann. Jeg liker at noe så lite gjør så stor forskjell.
• Her en dag oppdaget jeg at et lite havnebasseng hadde frosset til såpass at isen så ut som en isbre. Jeg greide knapt bevege meg vekk. Det var som å falle inn i en magisk verden.
• Å bli virkelig oppslukt av noe. Det er fabelaktig mens det pågår, selvsagt, med det er også helt nydelig å faktisk komme til overflaten av denne dypdykken igjen. Mens jeg har vært borte er det som om verden har stoppet opp sammen meg, og den starter ikke igjen før jeg er tilbake. Det er magisk.
• Gress/kornåkre som bølger i vinden. Som grønne og gule hav. Jeg blir helt fjetret.
• Å være listefri. Det er sjelden, og kanskje det er derfor jeg er så glad i å forsvinne inn i lidenskapen min så verden stopper opp, for da har jeg null lister. Og det er ren lykke det.

Dette er noen av de sære små gledene jeg har, dem mange blir litt lattermilde av å høre om. Jeg har mange mer vanlige også selvsagt. Jeg blir gjerne helt forfjamset og gråtkvalt av fargeeksploderende natur (himmel, blomster, trær, vann). Blir like forundra hver gang jeg våkner frisk, opplagt og uthvilt. Er helt vill etter god mat. Å ha en kveld fri. Gode filmer og serier, gode bøker, god musikk. Skriving og lesing er hele livet mitt og det gjør meg så lykkelig; skriver jeg noe jeg faktisk er fornøyd med blir jeg helt heliumlett i hodet, og alt virker mulig.

Jeg kunne ramset opp i all evighet, egentlig. Men det skal jeg ikke gjøre. Kanskje dere vil tilføye noe?

Lister

Nå er det så mye jeg skulle gjort. Hodet mitt og planleggeren og mobilen og post it-lapper er stappfulle av ting jeg må gjøre, skal gjøre, trenger gjøre, nå nå nå. Når det blir så mye å gjøre, når hodet mitt er tynget ned av burde-byrder, greier jeg ikke gjøre noe som helst (i stedet for denne bloggposten skulle jeg jo skrevet en ny om virkemidler for eksempel). Da setter apatien inn.

Jeg vet jeg burde ta en ting av gangen. Til i morgen skal jeg ha lest Persuasion av Austen. En gøy oppgave. Jeg liker Austen. Men så ligger de tusen andre tingene der som kampesteiner oppå boka. For jeg greier ikke ta en ting av gangen.

Jeg lager lister. I hodet mitt. Lange, ubegripelig detaljerte lister, både over gøye gjøremål og nødvendige gjøremål. Og de kverner om og om igjen. Når jeg har gått gjennom dem alle begynner jeg på nytt. Og det er ikke så enkelt som for eksempel «Dra på kafé» (som jeg skulle gjort i dag, som jeg hadde lyst til). Jeg går gjennom; «Få unna teoripensum først (som er en helt egen liste), finne ut av buss, ta på meg klær, gå ut i kulda (her følger en visualisering av veien til bussen), gå på bussen, prøv å ikke tenk på burde-byrdene på bussen, gå av bussen, finn kaféen (nok en visualisering), gå inn, finn kjentfolk…»

You get the idea. Jeg er litt klinka i huet. Listene er eviglange, de fleste har mange titalls punkter – og nå er de i tillegg mange. Gjennom årevis med disse listene har jeg jo blitt vant med dem. Jeg har lært meg til å forsøke ikke ha mye å gjøre på en gang (noe som har resultert i at jeg fremstår som utrolig lat, og kanskje er jeg det i tillegg, noe som jo ikke hjelper), men nå er det plent umulig å ikke ha mye å gjøre. Og så hoper de seg opp, og så blir hodet så tungt at bare å begrave det i ei pute og aldri komme ut igjen ser ut som eneste utvei.

Men i puta ligger det enda flere lister, og bebreidelser i tillegg. Jeg kommer på alt det dumme jeg har gjort, det dumme jeg er i ferd med å gjøre, alle gangene jeg har tatt feil, alle gangene jeg kommer til å ta feil. Så det blir lister og konstant repeterende mentale filmer utav dette, i tillegg til gjøremålslistene. Det er plent umulig å gjøre noe som helst da.

Egentlig burde jeg jo bare skjerpe meg, rulle opp ermene, og sette i gang, sant? Hakke i hjel kampesteinene, og dra fram boka. Men noen har stukket av med hakka mi, og å finne den måtte jo blitt nok en liste.

Noen som har en hakke å låne bort?

Litterære virkemidler: Billedbruk

I forrige bloggpost var det flere som plutselig ytret ønske om å lese en post om litterære virkemidler, siden jeg ramset opp en del uten å forklare hva det var. Jeg hadde ikke planlagt å gå videre inn i det, men siden det ble interesse rundt det, og siden jeg virkelig brenner for dette, tenkte jeg det faktisk kunne være artig å ha en liten sånn serie.

Men, sånn for klarhets skyld: Jeg er ikke flink til å lære bort, jeg er ingen god pedagog, og alt jeg vet om skriving er selvlært, så jeg er neimen ingen autoritet på dette. I tillegg kommer alt sammen til å være helt randomly satt sammen. Jeg mener ikke at alt som står i Basics 1 skal brukes og trenes på før Basics 2, neinei. Jeg hadde ingen idé om hvor jeg skulle begynne når jeg starta med skriving, derfor har jeg heller ingen idé om hvilken ende jeg skal starte i med å forklare dette. Ta det hele med en klype salt.

Jeg vil også påpeke at om det virker som om jeg mener at alt jeg har ramset opp er enkle saker å lære seg så er det feil. Det er (eller kan være) kjempevanskelig. Jeg er ikke en spesielt flink skribent: Jeg kan reglene til en viss grad, men det betyr ikke at jeg tar gull i den mektige maratonen som er skriving. Hadde det enda vært så lett som bare å vite, ikke å måtte bruke… men, det er derfor man øver. Det krever, som jeg sa i forrige bloggpost, trening trening trening. Så skriv masse!

Litterære virkemidler, noen kjappe basics innen billedbruk:

Jeg starter med billedbruk fordi jeg liker det, og har en viss kontroll på det. Billedbruk er rett og slett de frasene du bruker som sanseliggjør teksten din (jeg kommer mest til å snakke om dikt, fordi det er der disse virkemidlene brukes mest kompakt). Billedbruk er et litt misledende navn, syns jeg, fordi bilder i dikt handler ikke bare om å se. Det handler også om å føle, høre, smake, lukte. Alt du kan tenke deg av sanselighet.

I (den ene) boka jeg har om lyrikk står det at poetiske bilder «Forskyver, utvider og skaper ny mening. Fortetter betydning og holder betydning tilbake.», noe som er en temmelig grei oppsummering, syns jeg. Spesielt dette med fortetting, noe jeg, minimalistisk som jeg er, er svært glad i. Dikt skal gjerne si mye på kort tid, og derfor bruker man slike virkemidler innen billedbruken. On with the show:

Metaforer: Jeg begynner i den enden jeg trives best, med metaforer. Har du lest noen av tekstene mine er det en viss sjans for at du har oppdaga at metafor er mitt favorittvirkemiddel, og den regnes også som et av poesiens aller viktigste virkemidler. En metafor er når du sier at noe er noe annet. Eksempel: Hun er en løve. Her er det ikke snakk om en faktisk løvinne, men en kvinne som har egenskapene til en løve; sterk, rask, fryktinngytende, eller andre lignende trekk. Metaforer skaper assosiasjoner, og dermed slipper dikteren å utbrodere alle disse trekkene ved kvinnen, men kan oppsummere dem raskt i å si at hun er en løve. Dette skaper også et spenningsforhold, siden det ikke er en enkel sammenligning, fordi det skaper nye forbindelser som man kanskje ikke hadde tenkt på før. Det er dette som gjør metaforer så utrolig effektivt.

Det finnes mange typer metaforer, og ubegrenset mange måter å bruke dem på. Man kan bruke dem enkelt som i mitt eksempel ovenfor eller svært komplisert og innfløkt som i Vesaas’ Huset i mørket, som er en allegori (en utvidet metafor) over Norge under okkupasjonen. I bibelen brukes en form for metaforer kalt parabler, som er anekdoter som illustrerer et poeng eller en lærdom. Ofte er det mer effektivt å bruke bilder og slike historier, fordi de er lettere å huske, og kanskje lettere å forstå en rent abstrakte begrep. Metaforer er gøy, og så ubegripelig massive, at jeg rett og slett ikke greier ta tak i alt. Jeg anbefaler alle som har lyst å forsøke seg på dette vidstrakte fenomen å google det litt. Metaforer blandes ofte sammen med:

Similer: Similer kan enkelt og greit kalles sammenligninger. En simile er å si at noe er som noe anna. Om man da skulle brukt en simile i stedet for en metafor i det forrige eksempelet ville man sagt: Hun er som en løve. Litt samme effekt som metafor der altså, men mindre fortettet.

Similer er vanligere i dagligtale enn metaforer er, men de er også svært vanlige og effektive i litteratur i tillegg. Jeg for min del liker metaforer mye bedre, fordi jeg syns de har mer slagkraft. Men, et av mine favorittdikt starter med en simile. Den første linja er «I wander’d lonely as a cloud», og det er fra Wordsworths «Daffodils«. Nydelig. Vel verdt å lese!

Et annet trekk ved similer er at de har det med å bli såpass vanlige at man ikke tenker over dem lenger, og de blir klisjéer. En av mine favoritter på norsk, fordi den forundrer meg sånn, er trøtt som en strømpe. Jeg har aldri helt catcha hvorfor strømper er så mye trøttere enn andre klesplagg… men det er dette som er så gøy med å lære seg disse virkemidlene – du ser plutselig språket fra en helt ny side!

Personifikasjon: Dette er en undertype av metafor. I forrige punkt påpekte jeg at jeg syns metaforer er slagkraftige. Dette er personifikasjon: jeg ga et abstrakt begrep (metafor) en menneskelig egenskap (slagkraftighet). Jeg er kjempeglad i dette også, nettopp fordi det minner om metaforer. Jeg vil tydeligvis ikke la ting være det de er…

Det som er så fint med personifikasjon er nettopp det at de gjør abstrakte begreper litt mer tilnærmerlige. Jeg liker ikke abstraksjon i dikt, fordi begreper som kjærlighet, død, sorg, tid osv er så store, og så vanskelig å forestille seg (de er jo abstrakte!), og jeg syns dikt skal være konkrete og billedlige. Derfor liker jeg at disse begrepene blir mer menneskelige og håndfaste. Noen av de vanligere personifikasjonene er døden som en kappekledd skikkelse med ljå, eller tiden som Far Tid med et timeglass. Den toeggede tvillingen til personifikasjon er:

Besjeling: Nok en metafortype. Å besjele noe er å gi konkrete ting for menneskelige egenskaper. Besjeling og personifikasjon er litt vanskelig å holde styr på siden de ligner sånn (jeg måtte slå det opp for å være sikker på at jeg huska riktig), men poenget er i alle fall at i motsetning til personifikasjon (der du gjør noe håndfast) så tar du i besjeling fatt i noe som allerede er håndfast, og levendegjør det. Eksempel: Trærne synger i kveld. Trær synger vanligvis ikke. Akkurat nå, utenfor vinduet mitt, gjør de det.

Symbol: På dette punktet er jeg svært usikker på hva jeg skal si, egentlig. De aller fleste vet, eller i det minste har et begrep om hva symboler er – når noe betyr/står for noe mer eller noe annet enn bare seg selv. Mange symboler tenker man ikke lenger over som symboler, som for eksempel hjertet som et symbol på kjærligheten (forøvrig en klisjé, men det kan jeg kanskje ta i en annen bloggpost, om det er interessant?). Nettopp det at symboler er så veldig innarbeidet, gjør at jeg har litt vanskelig for å snakke om dem. I tillegg er det ikke et virkemiddel jeg bruker mye (tror jeg!?), men det er garantert mange der ute som har mye å si om dette, og mye bedre enn jeg får til!

Synekdoke: En synekdoke er når en del av noe står for helheten, helhet for en del, eller når noe abstrakt står for noe konkret. Det høres kanskje litt innfløkt ut, men synekdoker bruker man hele tiden. For eksempel, når man sier man teller hoder, bruker man en synekdoke, fordi hodene står jo for en hel person, ikke bare hodet. Man teller personer. Flere kan være å bruke seil for båter eller tangenter for et helt piano. Jeg kommer neimen meg ikke på eksempler for den andre veien, men kanskje en av dere gjør?

~*~

Såh, en basic bloggpost om litterær billedbruk. Som sagt, dette var kjapt og rotete, og jeg kunne tatt med så utrolig mye mer, men dette var de jeg kom på sånn med en gang, og tenkte det var greit å begynne med dem da. Det er vanligst å bruke disse i poesi, men de brukes i hopetall i vanlig prosa også selvfølgelig. Men i poesien hopper de virkelig ut av siden og overfaller deg (sniker inn flere eksempler – dette var personifikasjon!).

Det aller viktigste man kan gjøre for å få grep på disse dog er å lese. Om man vil skrive dikt, les dikt. Noveller, les noveller. Prøv å identifisere hva forfatteren gjør. En grei måte å gjøre på dette er å spørre seg selv spørsmål: Hvorfor likte jeg den linja så godt? Hva tenkte jeg når hun sidestilte de to begrepene? Hva er det med bildene som vekker de spesifikke følelsene? osv. Les mer om skriving og teknikker, ikke bare denne lille bloggposten. Den er ikke på langt nær utfyllende nok. Men den var gøy å skrive.

Jeg skal i en neste post forsøke å ta for meg mer tekniske virkemidler, som rim og rytme – men dette er ting jeg er såpass dårlig på, at dere ikke egentlig kan forvente en veldig utfyllende, god post. Men jeg skal prøve. Om ikke annet kan jeg ta for meg noe jeg elsker – alliterasjon. Det blir kos!