Prosten og hans forunderlige tjener

Å få bøker gratis mot å skrive en omtale av dem passer meg egentlig ypperlig. Denne gangen fikk jeg Prosten og hans founderlige tjener av Arto Paasilinna tilsendt av Aschehoug.

Paasilinna er en forfatter jeg lenge har tenkt at jeg skal lese noe av. Det jeg har lest og hørt om ham roser ham opp i skyene som underfundig og morsom.

Og han skuffet ikke. Prosten og hans forunderlige tjener er om en prest som får forært en foreldreløs bjørneunge i gave av menigheten sin. Det er en litt passiv agressiv handling fra menighetens side, men det viser seg at presten raskt knytter sterke bånd til bjørneungen, og har den med seg overalt. Absolutt over alt, selv i kirka. Dette faller ikke prestefrua like godt i smak. Det første hun utbryter når hun ser bjørnen er «Dægern!». Så blir den hetende det. Senere skifter den navn til Faen. Det er ikke så lett å skulle håndteres bjørner må vite.

Romanen er absurdkomikk til fingerspissene. Fokaliseringen skifter lett mellom både mennesker og dyr – første kapittelet er da fortalt frasynspunktet  binna som er moren til Dægern. Og det er et kapittel som etterlot meg hikstende av latter. Paasilinna er så lett og ledig i tonen, og snakker så naturlig om så umulige ting, at det ikke blir annet enn hysterisk morsomt.

Men det er ikke det eneste surrealistiske med romanen. Ikke bare tar den lett på sånne ting som at en prest kan ha en bjørn boende hos seg, å neida. I tillegg lærer presten denne selsamme bjørnen triks: Den danser, ber, stryker klær, går på toalettet på menneskevis og det som er!

Det er kontrastene som gjør romanen så vidunderlig. En passasje, der det skal bygges et hi til bjørnungen, tar for seg hvordan eksperter kommer fra nær og fjern for å bidra, og det er flere sider med absurdvitenskapelige utgreiinger om hvordan best mulig lage et bjørnehi og gjøre det kompatibelt hvis mennesker også vil tilbringe tid der inne. Der spekuleres det vidt og bredt i om ikke mennesker faktisk burde gå i hi, ja det ville vært både sosialt og økonomisk gunstig på alle plan.

Samtidig er det en kritisk roman. Selv om den er skyr den ikke unna alvorligere temaer. I møtepunktet mellom det dyriske og naturlige representert ved bjørnen og det sosiale og menneskelige representert ved presten, oppstår det konflikter som tidvis synes uløselige. Romanen tar for seg tap og sorg og kjærlighet. Og alt i Paasilinnas tørre, finske svartkomikk. Ingenting er så alvorlig at det ikke også kan spøkes med; ingenting er så komisk at det ikke også kan være alvorlig.

For min del var romanen aller best i starten. Paasilinnas stil var så frisk og ny for meg at jeg satt med kulerunde øyne og leste. Første del og midten er desidert mest minneverdig – å følge Dægerns oppvekst og utdanning, og de mange sprelske ferdene de legger ut på er himla fornøyelig. Men så – rundt det punktet der Dægern skifter navn til Faen – er det plutselig ikke like friskt lenger, det blir nesten litt trått. Slutten blir nesten litt anmasende, for min del, og det ser ut som om Paasilinna har nesten sluppet opp for damp her. Som om han ikke ante hvordan romanen skulle ende, og så i desperasjon måtte komme opp med noe – hva som helst. Kanskje gjorde han det. Det er fremdeles morsomt, og det er fremdeles godt skrevet, og jeg vil påstå at Paasilinna er noe av det beste kontemporære jeg har lest på ganske lenge. Men begynnelsen på romanen er desidert mest minneverdig.

Likevel en roman verdt å lese. Og jeg skal definitivt lese mer Paasilinna, det er sikkert.

Hinne

Det sitter et troll på tastaturet mitt og kikker på meg, du vet, det er vanskelig å skrive rundt deg og rumpa di med hale og hår. Men du greier det likevel sier han og øynene er søledammer jeg legger meg i og ruller sammen til et spørsmålstegn, noen ganger, sier jeg, noen ganger savner jeg den hinnen jeg la fra meg for alle de årene siden. Og han kikker på meg igjen, mens jeg plasker rundt en fisk i dam som drukner fisken ikke dammen og han sier, noen ganger er det bare sånn, bare bare, bare sånn det er ikke noe å gjøre med, så skjerp deg nå og den brumlende bass-stemmen hans forsøker dytte søvnen over på meg

her er den, hvisker han, her er den, hinnen

jeg vil ikke ha den lenger, sier jeg, sier jeg, sier jeg.

Om å ha fobi

Nå som det nærmer seg vår og varmegrader går jeg inn i en slags lykkerus. Jeg elsker vår og sommer, og har et innbitt kranglete forhold til vinteren. Men det er en ting jeg elsker med vinteren, for jeg har en fobi som gjør seg gjeldende i de snøfrie månedene, som gjør seg pinefullt gjeldende sammen snøsmelting og nakne veier:

Jeg er livredd for meitemarker.

Bare å skrive ordet gjør at jeg kaldsvetter, og ryggraden min knyter seg i protest. Jeg blir kvalm og generelt fysisk uvel.

Nå høres jo dette veldig sært ut. Åssen kan noen være redd små, uskyldige marker som beveger seg saktere enn snegler og egentlig bare er nyttedyr i forhold til alt planteliv? Som regel får jeg høre nettopp det: De er jo ikke farlige! Eller: De kan jo ikke akkurat ta deg igjen, de ligger jo bare der! Den særeste var dog: Vet du at marker ikke kan rygge? noe som faktisk fikk meg til å le høyt, midt i angsten, som jo forsåvidt var fint.

Men i alle fall, det er greia med fobier: De er irrasjonelle. Folk flest trekker på smilebåndet/ser forundret på meg/ler høyt når jeg forteller om fobien min. Om man er redd edderkopper eller høyder er man ofte litt mer akseptert, fordi det er blant de vanligste fobiene. Min er temmelig sjelden – i alle fall har jeg aldri møtt noen andre som er så redd disse fæle, rosa sakene. I høyden syns folk flest de er ekle, men ikke skumle. Så det er gjerne lite sympati å hente.

Helt til de opplever meg i møte med marker.

Jeg får fullstendig anfall. Fobien min er unaturlig sterk. Som sagt; bare ordet får meg til å svette; jeg får angst av å se at det begynner regne, siden de da kommer fram; mentale visualiseringer etterlater meg helt skjelven (denne bloggposten går i rykk og napp på grunn av dette) og bilder gjør meg gråtkvalt og panisk. Det var en reklame på National Geographic Channel eller noe sånt som etterlot meg i krampegråt, fordi det var et markelignende vesen i den. Så når jeg støter på dem i faktisk tilstand faller jeg totalt fra hverandre i irrasjonell, vill frykt.

En enkelt mark går som regel bra. Ja, jeg gråter og skjelver og blir hysterisk, og er helt utrøstelig i 15-30 minutter, men jeg kan i alle fall løpe vekk fra den. Ja, jeg LØPER. Jo større og feitere den er, jo fortere løper jeg. Jeg blir verdens beste sprinter når jeg støter på en spesielt stor mark (jeg begynner bli gråtkvalt her av tanken på store marker). Da jeg enda gikk på krykker noterte to venner sjokkert hvor raskt jeg plutselig var ti-tyve meter foran dem, selv på krykker, kun fordi jeg hadde sett en mark. Kompisen min bar meg på ryggen resten av veien hjem, så jeg kunne lukke øya og slippe være redd for å tråkke på dem, siden det er det aller aller verste jeg kan tenke meg; være i fysisk kontakt med en mark.

En gang jeg var på besøk hos ei venninne hadde det, uten at jeg la merke til det, begynt å striregne. I timesvis. Og når jeg da skulle hjem på kvelden var det marker overalt. Over. Alt. Og jeg måtte sykle hjem på asfalt (jeg vet ikke hvorfor, men de trekker til asfalt, så jeg holder meg til grusveier om jeg kan når det regner). Og det var strødd tett i tett med digre marker alle veier. Jeg har aldri sykla så fort, og da jeg kom hjem var jeg livredd, sønderknust, kritthvit i ansiktet, jeg strigråt og greide ikke si et ord. Storesøster og storebror var hjemme, og de var overbevist om at jeg hadde blitt overfalt eller noe annet like fryktelig, og ikke før etter flere minutter greide jeg såvidt stamme frem «mark», og søstra mi som vet om fobien min greide roe meg ned. Storebror var beyond sjokkert. Men alle jeg kjenner godt er blitt veldig forståelsesfulle, siden de vet hvor livredd jeg faktisk blir.

Men det som gjør det å være fobisk verst av alt er latterliggjøring fra folk som ikke skjønner. De har gjerne gode løsninger. Bare tråkk på dem! – noe som gjerne resulterer i at jeg hyler. Bare overse dem! Jeg kan ikke: jeg må vite hvor de er, for å unngå tråkke på dem. Og så er det generell latter og terging. Jeg har vært borti folk som har beskrevet utførlig visuelt om marker, bare for å le av at jeg blir redd. De slutter som regel når jeg begynner gråte og slå på dem for å få dem til å slutte. Jeg har hørt lignende historier fra venner som har edderkoppskrekk – Det er jo bare å slå dem i hjel. Jahaja. Du vil jo absolutt være nære det som skremmer likskiten av deg.

Jeg blir frustrert av slikt. Jeg skulle virkelig ønske jeg faktisk kunne overse dem, tråkke på dem, le av dem, synes de er søte. Whatever. Jeg prøver trene vekk fobien min gjennom gradvis tilvenning. Jeg får litt skjelven av å se på diverse ost fra tube som ligger utover brødskiva mi som en mark før jeg har smurt den utover (ja seriøst), men jeg prøver alltid se litt ekstra lenge på, for å bli flinkere. Knøttsmå marker prøver jeg alltid stoppe opp i nærheten av og titte forsiktig på. En gang jeg gjorde det løfta den på overkroppen og så på meg. Jeg løp.

Jeg har veldig gode venner som gjerne holder meg i hånda og geleider meg forbi marker mens jeg kikker alle andre steder enn på veien. Da slipper jeg hverken se eller tråkke på dem. Eller de fører oppmerksomheta mi vekk dersom de ser en mark jeg ikke har sett enda. Dersom jeg skal på besøk til noen finnes det dem som fjerner marker i nærheten, mens de går meg i møte for eksempel. Jeg har venner som vet at når det har regnet skvetter jeg enormt bare jeg ser noe som ligner på en mark og de sier gjerne fra: «Det er bare en kvist!» før jeg rekker bli redd.

Slike gode mennesker gjør det så mye bedre og tryggere å være fobiker. Fobier er aldri lett, og det blir ikke bedre av folk som ikke vil skjønne, som syns det er artig. Det er jo vitterlig komisk, jeg skjønner det. Det er skikkelig absurd. Jeg kan fortelle historier om mine irrasjonelle møter med marker og virkelig heve latternivået hos folk, og jeg kan le av meg selv, for det er jo så utrolig dumt. Men det er også veldig reelt, og det er innbitt grusomt. Da er det godt å ha folk som, selv om de ikke direkte forstår, så i alle fall aksepterer og forsøker hjelpe. Ingenting bedre enn det.

Nå må jeg sette meg ned og tenke på noe annet, for det er like før jeg begynner gråte.

Travels in the Scriptorium

I natt og i morges leste jeg Paul Austers lille 130 siders bok, Travels in the Scriptorium. Utgangspunktet for boka er fantastisk, for meg som elsker absurd, surrealistisk litteratur. Beskrivelsen bakpå boka er som følger:

An old man sits in a room, with a single door and window, a bed, a desk and a chair. Each day he awakes with no memory, unsure of whether or not he is locked in the room. Then a middle-aged woman called Anna enters and talks of pills and treatment, but also of love and promises. Who is this this «Mr Blank», and what is his fate? What does Anna represent from his past – and will he have enough time to ever make sense of the clues that arise?

Når jeg sto i bokhandelen og leste dette ble jeg helt yr av glede. For meg hørtes dette ut som en helt fabelaktig bok, med noe Beckettsk over seg. Spesielt fikk den meg til å tenke på Becketts Endgame, et drama jeg simpelthen elsket. Jeg startet å lese boka med iver.

(Spoileradvarsel. Har du tenkt å lese boka, ikke les videre, siden jeg avslører alt. Og sånn.)

Og den begynner så bra. Det er masse uforklarte spørsmål som dukker opp, man blir dratt inn i historien fordi man sammen med Mr Blank har lyst å løse alle de mysteriene som presenterer seg. Er døra låst? Har han lov å gå ut? Hvor kommer alle menneskene fra? Hvilke oppdrag er det de snakker om? Hva er det den såkalte behandlingen går ut på?

I tillegg, som et slags subplot, leser Mr Blank et manuskript som ikke er ferdig, men som han sammen med legen som kommer på besøk blir oppfordret til å avslutte selv.

Men så kommer slutten. Og den kommer så altfor fort. Alle mysteriene, alle spørsmålene forblir ubesvart, og ikke på en positiv måte. Beckett lover aldri leserne sine noe annet en absurdisme og stasis – du går inn i de dramaene og får akkurat det Beckett lover. Om han overrasker er det aldri på en negativ måte.

Auster får ikke til det samme. Han lover leseren svar på alle spørsmålene. Sakte men sikkert rulles det opp flere og flere hint til hva som foregår, og hintene lover en dødsspennende avslutning. …ooog så slutter boka. Og det føles som om noen har kappet av et lem, og du sitter igjen og stirrer på en blodig stump. Parallellen til det uferdige dokumentet Mr Blank leser er selvsagt spennende, men mer enn noe anna er det bare en frustrerende måte å avslutte boka på. Jeg har generelt ikke noe i mot åpne endinger, men dette er ikke åpent, det er maltraktert. Auster sier på slutten noe generelt om bøker og karakterer og skriving og det fungerer bare ikke, selv ikke for ihuga metafiksjonfans som meg.

Visstnok er karakterene i boka, bortsett fra Mr Blank, karakterer fra andre bøker Auster har skrevet. Jeg gjenkjente de som var fra New York Trilogy, fordi den hadde jeg faktisk lest, men dersom hele bokas forståelse og forløselse henger på at jeg må lese alt av Auster, da blir jeg bare sur. Det er ikke kult. Når man vet dette faktum (som jeg ikke oppdaga før etter jeg hadde lest boka), ser man fort at Mr Blank er forfatter, og alle de andre er karakterene hans, og det hele er en parabel over livet og verket til Forfatteren. Og det er dødsartig når forfattere drar inn kjente karakterer, eller til og med seg selv (som Auster faktisk gjorde i New York Trilogy), men jeg har på følelsen av at jeg burde lese alt av ham for å forstå denne ene boka, og det er totalt nekt. Obsternasig geek liker ikke å bli fortalt hva hun burde gjøre…