Prosten og hans forunderlige tjener

Å få bøker gratis mot å skrive en omtale av dem passer meg egentlig ypperlig. Denne gangen fikk jeg Prosten og hans founderlige tjener av Arto Paasilinna tilsendt av Aschehoug.

Paasilinna er en forfatter jeg lenge har tenkt at jeg skal lese noe av. Det jeg har lest og hørt om ham roser ham opp i skyene som underfundig og morsom.

Og han skuffet ikke. Prosten og hans forunderlige tjener er om en prest som får forært en foreldreløs bjørneunge i gave av menigheten sin. Det er en litt passiv agressiv handling fra menighetens side, men det viser seg at presten raskt knytter sterke bånd til bjørneungen, og har den med seg overalt. Absolutt over alt, selv i kirka. Dette faller ikke prestefrua like godt i smak. Det første hun utbryter når hun ser bjørnen er «Dægern!». Så blir den hetende det. Senere skifter den navn til Faen. Det er ikke så lett å skulle håndteres bjørner må vite.

Romanen er absurdkomikk til fingerspissene. Fokaliseringen skifter lett mellom både mennesker og dyr – første kapittelet er da fortalt frasynspunktet  binna som er moren til Dægern. Og det er et kapittel som etterlot meg hikstende av latter. Paasilinna er så lett og ledig i tonen, og snakker så naturlig om så umulige ting, at det ikke blir annet enn hysterisk morsomt.

Men det er ikke det eneste surrealistiske med romanen. Ikke bare tar den lett på sånne ting som at en prest kan ha en bjørn boende hos seg, å neida. I tillegg lærer presten denne selsamme bjørnen triks: Den danser, ber, stryker klær, går på toalettet på menneskevis og det som er!

Det er kontrastene som gjør romanen så vidunderlig. En passasje, der det skal bygges et hi til bjørnungen, tar for seg hvordan eksperter kommer fra nær og fjern for å bidra, og det er flere sider med absurdvitenskapelige utgreiinger om hvordan best mulig lage et bjørnehi og gjøre det kompatibelt hvis mennesker også vil tilbringe tid der inne. Der spekuleres det vidt og bredt i om ikke mennesker faktisk burde gå i hi, ja det ville vært både sosialt og økonomisk gunstig på alle plan.

Samtidig er det en kritisk roman. Selv om den er skyr den ikke unna alvorligere temaer. I møtepunktet mellom det dyriske og naturlige representert ved bjørnen og det sosiale og menneskelige representert ved presten, oppstår det konflikter som tidvis synes uløselige. Romanen tar for seg tap og sorg og kjærlighet. Og alt i Paasilinnas tørre, finske svartkomikk. Ingenting er så alvorlig at det ikke også kan spøkes med; ingenting er så komisk at det ikke også kan være alvorlig.

For min del var romanen aller best i starten. Paasilinnas stil var så frisk og ny for meg at jeg satt med kulerunde øyne og leste. Første del og midten er desidert mest minneverdig – å følge Dægerns oppvekst og utdanning, og de mange sprelske ferdene de legger ut på er himla fornøyelig. Men så – rundt det punktet der Dægern skifter navn til Faen – er det plutselig ikke like friskt lenger, det blir nesten litt trått. Slutten blir nesten litt anmasende, for min del, og det ser ut som om Paasilinna har nesten sluppet opp for damp her. Som om han ikke ante hvordan romanen skulle ende, og så i desperasjon måtte komme opp med noe – hva som helst. Kanskje gjorde han det. Det er fremdeles morsomt, og det er fremdeles godt skrevet, og jeg vil påstå at Paasilinna er noe av det beste kontemporære jeg har lest på ganske lenge. Men begynnelsen på romanen er desidert mest minneverdig.

Likevel en roman verdt å lese. Og jeg skal definitivt lese mer Paasilinna, det er sikkert.