Bleak House av Dickens

Som mange andre er jeg av typen litteraturnerd som kjøper fler bøker enn jeg greier lese. Dette betyr at mange bøker ligger i flere år før jeg plukker dem opp og setter i gang. Noen ganger glemmer jeg hvorfor jeg kjøpte dem, og så ser jeg dem ligge der og så tenker jeg at ånei, nå har jeg slett ikke lyst å lese den boka! Eller de ser tunge ut, og jeg har ikke tid, eller jeg er inne i en periode hvor jeg kun greier lese en viss type litteratur. Du vet, det er sommer og du greier ikke lese tunge, dystre, skitten-virkelige bøker. Eller plutselig har du fått helt dilla på en viss forfatter, eller en viss sjanger, og alle bøker som ikke er av det slaget virkelig plutselig dritkjipe.

Nå nettopp var det flere slike faktorer for meg: Jeg har hatt en ned-periode bipolarmessig sett, og har dermed kun hatt lyst å lese vakre bøker, og de bøkene som ligger og venter på meg har alle sammen sett utrolig tunge ut. Blant annet:

Bleak House av Dickens.

Boka er en murstein av en roman. Den er 740 sider lang, og fordi min versjon er en Wordsworth Classic (de tar stolthet i å lage bøker billigst mulig så det skal være mest mulig tilgjengelig (forøvrig er det aspektet heeelt elsk!)), har den knøttliten, tett skrift. Den er selvsagt skrevet på 1800-talls, tung Dickensiansk engelsk, som krever masse fotnoter (348!) for at man skal henge med på kontekst og språk og referanser som dagens lesere ikke tar. I tillegg er selve skrivemåten til Dickens heftig nok i seg selv, der han har et billedspråk av en anna verden, og han har så lange setninger at mange må jeg lese to ganger for å greie få med meg all infoen som er pakka inn i dem.

Jeg kjøpte boka fordi jeg hadde sett BBCs filmatisering av den, som var ubegripelig bra. Jeg var så oppslukt og så fengslet av den miniserien som jeg sjelden har vært før. Den er episk. Så jeg gikk sporenstreks ut og kjøpte boka. Det var i jula 2008.

Nå har det gått to år, og for noen dager siden satt jeg og kikka gjennom bokkassa med uleste bøker, for å se hva jeg skulle lese, ettersom jeg nettopp hadde blitt ferdig med den forrige boka. Jeg holdt den tunge mursteinen i hånda, veide den, kikka på skriftstørrelsen, kikka på sidetallet, og var generelt skeptisk. Men det var den desidert eldste boka i kassa, og jeg tenkte at, vel, Dickens er jo bra, det vet jeg, og på grunn av miniserien vet jeg at plot og alt mulig rart i denne spesifikke boka er bra. Jeg var skeptisk likevel.

Jeg unngår alltid lange bøker når jeg har skole. Men. Det som er fint med å skrive master er at jeg for en gangs skyld kan tillate meg å lese litteratur utenom pensum, fordi det skjønnlitterære pensumet mitt er jo bare én bok! Og jeg er dypt nok inne i både den og faglitteraturen til at utenomfaglig litteratur ikke er distraherende. Så jeg tenkte, ok. Gi boka en sjanse.

Det var farlig. Jeg satte meg ned og begynte å lese. Det første jeg blir møtt med er:

it would be wonderful to meet a Megalosaurus, forty feet or so, waddling like an elephantine lizard up Holdborn Hill.

og

flakes of soot in it as big as full-grown snow-flakes – gone into mourning, one might imagine, for the death of the sun.

Dette er om været. Været! Det var ikke snakk om å legge vekk den boka igjen.

Nå har jeg bare lest 250 sider, men jeg er så Dickens i hodet mitt at innimellom lurer jeg på om det finnes noe utenfor Bleak House.

En litteraturnerds Dickens-opplevelse og påfølgende virkelighetsomveltning:

• Hele verden forsvinner, og plutselig er jeg i attenhundretalls London, og når jeg trenger leselys fordi det begynner å bli mørkt på stua, tenner jeg stearinlys i stedet for å skru på ei lampe.
• Når det så blir kaldt tenker jeg at jeg må tenne opp i peisen. Vi har ikke peis.
• Språket mitt blir stort og blomstrende og vokser og strekker på seg, til det er nesten så jeg føler behov for å tiltale mennesker med herr, fru eller frøken, og deretter legge ut i det vide og det brede om den andre personens mange kvaliteter, før jeg i det hele tatt kan vurdere å begynne en vanlig samtale.
• Jeg må i tillegg anstrenge meg for ikke å tiltale folk jeg liker med «O my pet!» («Å mitt kjæledyr!» klinger ikke like fint).
• Finnes det litterære, typete karakterer som ikke er morsomme og velskrevne…?
• Er det mulig å gjøre noe som helst uten å unnskylde seg for at man er til og for at man ikke kan noe som helst?
• Er det mulig å ikke være uhørt britisk?
• Det finnes omtrent ikke andre måltider enn ekstravagante teselskaper der man disker opp med alt som finnes av brød og toast og skinke og ost og lekre puddinger og rykende varm te. Te er også den eneste drikken, utenom alkoholholdige drikker, som eksisterer.
• Og når man faktisk ikke har slike ekstravagante teselskaper har man selvsagt ekstravagante middager med rykende steker og grønnsaker i alle mulige former og fasonger og minst tre typer alkohol.
• Jeg har fått intenst behov for å gå lange turer.
• Jeg har lyst på et rom dedikert helt og holdent til ett spesifikt humør, og så gi det kallenavn. Enn å ha et rom som heter The Growlery! Det burde være like selvsagt som stue.
• Jeg lurer på hvorfor det ikke er et fulldekket frokostbord på kjøkkenet når jeg våkner, med ovenfornevnte obligatoriske te.
• Jeg syns det er rart at jeg må spise på kjøkkenet i det hele tatt. Alle har jo spisestue, hallo!
• Inni hodet mitt ser jeg for meg masse mennesker som jeg må minne meg selv på at ikke eksisterer. Men jeg har så lyst å drikke te med Esther… Og filleriste Mr Skimpole. Grr.
• Noen ganger skifter tankene mine språk, fra norsk til Dickens-engelsk. Komplett med gøyale metaforer og tretten bisetninger.

I tillegg til alt dette sitter jeg samtidig og analyserer boka mens jeg leser, og vil bare poengtere noe som ikke kommer like godt fram i miniserien (for de som har sett den): Esther er sabla morsom. Hun er verdens mest ydmyke karakter, men hun har sånn snert, og kan være så sarkastisk at du ikke vet hva som traff deg før du sitter og ler høyt. Jeg er litt forelska, tror jeg. Åh.

Nå skal jeg lese litt videre, og så skal jeg lese litt på flyet til Bergen, og så skal jeg lese litt på senga og så–

vent nå litt. Hadde jeg ikke noe annen litteratur jeg egentlig skulle jobbet med…?

Nåvel! Kan noen brygge en kanne te?