Til å skrive nesten eksklusivt dikt selv, leser jeg skuffende lite av det. Det er vanskelig å finne syns jeg, i motsetning til f.eks. romaner, der jeg snubler over utdrag og anbefalinger og tips i hytt og gevær overalt hvor jeg snur meg. Men dikt og diktsamlinger? Det er litt vanskeligere å få tak i, å få høre om, å snuble over. Noen ganger skjer det, som da jeg gjennom Cappelen Damms adventskalender (et nytt dikt hver dag i desember) snubla over Isola av John Mangler, en diktsamling om fengselsstraff, og da særlig tid tilbrakt på isolat. Jeg fikk den til jul, og leste sporenstreks hele samlinga på juleaften. I tillegg fikk jeg en nydelig diktsamling (som jeg skammelig nok ikke husker hva heter), med mange ulike diktere, både norske og utenlandske, samlet etter tema. Den er vidunderlig. Jeg elsker den.
Utenom det har det vært sørgelig lite på dikt-fronten. Jeg har bestemt meg for å lese mer dikt, og særlig litt mer moderne diktning, både fordi det er spennende, og fordi i egoistisk øyemed er det praktisk for meg å se hva som blir utgitt, for så kanskje å kunne legge om skrivinga mi litt. Man lærer av å lese andre, selvfølgelig.
Som regel når jeg finner dikt er det eldre diktning. Jeg har flere diktsamlinger gjennom diverse litteraturfag, og selv om de har herlig mye bra tekst i dem, er det sørgelig lite moderne representert. Og selv når jeg sitter og surfer er det eldre dikt jeg oppdager (er det vanskeligere å få tak i moderne fordi det er dårligere ansett…?). Nå nettopp – i dag, på lesesalen (mens jeg burde lest teori, ahem) – oppdaget jeg Objectivist Poetry. Det kan i grunn ikke kalles en sjanger, det var mer en løst sammensatt gruppe poeter som bestemte seg for at de hadde ganske likt mål for skrivingen sin:
«The basic tenets of Objectivist poetics as defined by Louis Zukofsky were to treat the poem as an object, and to emphasise sincerity, intelligence, and the poet’s ability to look clearly at the world.» – Wikipedia
Jeg snublet helt tilfeldig over det, gjennom en blogg, og jeg forelsket meg sporenstreks. Vel er det fra rundt 1930-tallet, men likevel. Likevel! Plutselig har jeg masse diktsamlinger jeg har lyst å kjøpe, hurra! Og skrivemåten til mange av dem er slik jeg elsker – å finne det poetiske i det svært hverdagslige, nesten nøkterne, sett litt fra sidelinjen. Og så likevel får teksten så mye kraft. Det er så deilig.
Og nå har jeg tenkt å dele et av diktene med dere selvsagt (hva ellers er vel vitsen med å finne nydelig poesi!). Det er, i motsetning til de fleste andre, i fast form, med rim, hvilket gjør det litt pussig at jeg liker det så godt, fordi jeg foretrekker fri form. Men lydene i det er så vakre, og bildene så skjøre, og temaet så vondt og trist og vakkert at jeg blir helt skjelvende.
Det har ikke tittel, men er skrevet av Lorine Niedecker:
What horror to awake at night
and in the dimness see the light.
Time is white
mosquitoes bite
I’ve spent my life on nothing.
The thought that stings. How are you, Nothing,
sitting around with Something’s wife.
Buzz and burn
is all I learn
I’ve spend my life on nothing.
I’m pillowed and padded, pale and puffing
lifting household stuffing–
carpets, dishes
benches, fishes
I’ve spent my life in nothing.
—
Om du blir like geléklump som meg av dette, finner du flere dikt av henne her. Og på Wikipediasiden til Objektivitetspoetene er det flere lenker til flere poeter. Kjør diktlesning!
…og diskusjon?
Eek, A Geek! 