Hjemmeeksamen, aka: mer Voltaire!

Eksamenstiden er over oss. I alle fall dem av oss som har eksamen langt inn i advendtstida…

Jeg har hjemmeeksamen i 1700-tallslitteratur, og har fått den beste oppgaven fra det beste av alle fakultet (seriøst nerdete litteraturspøk der, la oss se hvem som tar den…)! Geeken får lov å skrive om Candide av Voltaire, og som jeg har nevnt før er jeg fryktelig glad i Voltaire. Candide er i tillegg kjempegøy, så dette er bra saker.

Voltaire er sin samtids SuperKritiker. Han er kjempegøy, og samtidig setter han søkelys på masse ting han ikke liker, og som er kjipe. Vi skulle seriøst hatt en Voltaire i dag også, for hadde han sett åssen tilstanden er i forhold til de tinga han ikke likte i sin samtid… ai. Uansett.

Han som har skrevet introduksjonen til boka elsker tydeligvis Voltaire like mye som meg, for forordet er skrevet skikkelig kjempegøy – nesten litt Voltairesk! Det er fantastisk. Og en av de tinga jeg lo høyest av? Det skal jeg nå dele med dere!

Forordmannen skriver litt om Optimisme-teorien til filosofen Leibniz, en av de tinga Voltaire kritiserer mest i Candide. Den går ut på at det må være en grunn til at verden er som den er, gud er perfekt, må dermed ha skapt tilnærma perfekt verden og blablabla. Det oppsummeres i (her kommer løsninga på litteraturspøken lenger oppe, for dem som lurte på den) «alt er for det beste i den beste av alle verdener». Voltaire syns det er no tullball. Men det er ikke det som er gøyest. Herr Forordsmann skriver videre:

Finally, as to the question of man’s soul and the nature of the interaction between matter and spirit, Leibniz (…) posited the existence of what he called monads, spiritual units which were in perfect, divinely «pre-established» harmony with the material universe in the manner of two clocks keeping perfect time with each other.

Voltaire thought this completely daft.

Er det rart jeg elsker Voltaire? Og nå også Herr Forordsmann! At hjemmeeksamen kunne være så gøy skulle en aldri tru…

Voltaire

På denne kanten går det mest i pensumlesing og stress for tida: geeken er altfor flink til å utsette, og begynner da følgelig å stresse når hun plutselig har tre romaner å lese på en uke. Derfor er det opplagt at man skriver bloggposter!

Et av fagene jeg har dette semesteret er om litteratur og politikk på 1700-tallet. Der har jeg en del romaner. Ca nettopp har jeg slept meg gjennom en av disse ovenfornevnte romanene, Persiske brev av Montesquieu. Boka er skrevet utifra ståstedet til to persere som kommer til Paris, og underliggjør dermed det franske samfunn og dets skikker og samfunnsforhold; og er bitende kritisk. Høres spennende ut ja? Nei. Boka er stort sett dørgende kjedelig – de eneste lyspunktene var fablene i fabelen, og størsteparten av Rica (den ene perseren) sine brev, siden han er skikkelig sleip, og lar kritikken av diverse samfunnsforhold og slikt gli ubemerket inn på deg gjennom anekdoter, helt til den på slutten treffer så det synger. Hurra! Men Usbek, hovedbrevskriveren, er kjip, belærende, hovmodig og sur. Tidvis direkte frekk mot venner som han skriver til, der han får dem til å fremstå som idioter. Ikke like gøy. På slutten, dvs de siste ti-tyve sidene, ble boka skikkelig action, men det var i grunn litt sent for mitt vedkommende, så er fryktlig lunken i forhold til boka.

Så hadde jeg Filosofiske brev av Voltaire (hvorfor så mye breveri? På 1700tallet var romanen enda ikke en skikkelig etablert sjanger – forfatterne prøvde seg frem, og da ble det mest brevromaner). Og denne franskmannen liker vi! – i motsetning til han andre (selv om jeg anerkjenner at Montesquieu så og si var grunnleggeren av moderne samfunnsvitenskap osv. Kjedelig likevel). Voltaire er brilliant. Han er provoserende, sneaky, morsom og utrolig treffende i sine kritikker og tanker. Filosofiske brev er en hyllest av England og deres måte å gjøre ting på, og dermed en indirekte kritikk av Frankrike (dere vet klisjéen om at franskmenn og engelskmenn hater hverandre? Den oppsto ikke uten grunn). Boka fikk lite oppmerksomhet i England, men ble hissig mottatt i Frankrike, med brenning og forbud og gode greier.

Uansett, jeg har forelska meg såpass i Voltaire (jeg har det med å forelske meg i diverse teoretikere og forfattere. Og romanfigurer. Hm.) at jeg tenkte å dele de tinga jeg syns har vært aller mest brilliante av ham i boka med dere. Bær over med en begeistret geek.

Voltaire synser om … det meste mellom himmel og jord:

Først, som den litteraturstudenten jeg er, et sitat om Aristoteles, som umiddlebart provoserte meg, men så fikk meg til å knekke sammen i latter, fordi det er så sant.

Aristoteles, som man har tolket på tusen måter, fordi han er uforståelig, trodde, hvis man bygger på noen av hans disipler, at alle menneskers forstand var én og samme substans.

Tusen forskjellige måter! Ahaha. Voltaire er søtest når han bare hiver inn sånne slengbemerkninger som virkelig treffer hjem (resten av setningen har jeg tatt med bare fordi sitatet ser rart ut om bare det første står).

-*-

Om Newton, og de hobbyer han tydeligvis har hatt:

Newtons oppdagelser, som har gjort ham så berømt overalt, angår oppbygning, lyset, det uendelige i matematikken, og endelig tidsregningen, som han moret seg med for å koble av.

Jeg og morer meg med å dechiffrere tidsregning, helt klart. Sånt er normalt.

-*-

Til slutt, mitt absolutte favorittsitat av kjære Voltaire. Det er fra slutten på første kvekerbrev, og kvekeren det er snakk om forklarer hovedpersonen hvordan deres holdning og reaksjoner til krig/kolonisering er:

Vår Gud, som har befalt oss å elske våre fiender og å lide uten å klage, vil sikkert ikke at at vi skal dra over havet og skjære strupen over på våre brødre, fordi mordere kledd i rødt, og med en lue som er to fot høy, verver borgere ved å slå to trommestikker mot en utspent eselhud; og når hele London, efterat et slag er vunnet, er strålende opplyst og himmelen glitrer av fyrverkeri, når luften gjenlyder av støyen fra takksigelser, klokker, orgler, kanoner, da jamrer vi i stillhet over mordene som er årsak til all denne offentlige lystighet.

Den siste delsetningen der, da jamrer vi i stillhet etc, kommer alltid til å være med meg. Aldri har jeg sett noen oppsummere så godt, så kort, hvor grusomt krig er, og hvor grusomt det er å faktisk glede seg over og å ville drepe.

-*-

Det var dagens lille pensumbloggeri. Siden jeg begynte på bloggposten (begynte før jeg avslutta Filosofiske brev) har jeg også lest Voltaires Zadig, og mannen er dæven meg like artig der også. Yay! Anbefales til alle.

Å bli snakket om

Diskuterte nylig med en kompis, der han nevnte i en bisetning at han hadde snakka om meg til noen andre, noen som ikke kjenner meg. Rent uskyldig, men det gjorde at jeg fikk verdens rareste følelse i hodet.

Jeg følte jeg eksisterte flere steder samtidig.

Dette er ikke lettforklarlig, men etter å ha tenkt litt på det, oppdaga jeg at dette er den følelsen jeg alltid har hatt når folk forteller meg de har snakka om meg til andre (nå høres det ut som om det skjer ofte, det gjør det altså ikke). Jeg har alltid følt meg veldig pussig, fått en fornemmelse av svakt ubehag som sitter i ganske lenge. Dette er uavhengig av hvorvidt det som har blitt sagt har vært positivt eller negativt – på en måte pleier det være enklere å takle om det er negativt, jo mer positivt det er, jo mer sjenert og utilpass blir jeg.

Først nå har jeg greid gripe tak i dette: Jeg føler jeg eksisterer andre steder i kroppen min, og at Jeget mitt er i ferd med å flyte vekk fra meg, at dersom folk snakker nok om meg kommer jeg til å bli noen andre enn Meg, jeg kommer til å bli noe som eksisterer primært i relasjonene mellom andre folk, ikke som noe eget MEG, i min kropp, mitt sinn.

Og så greide jeg skremme meg selv. Jeg vil bli utgitt forfatter, og det kommer potensielt til å føre til at folk diskuterer meg, verket mitt, kanskje sidestiller meg med verket mitt eller annet tull – og det vet jeg ikke om jeg vil. Men samtidig er det jo dette kunsten handler om; å ta tak i det flyktige, det endelige, å stadfeste det, gjøre det uendelig, gjøre det til noe mer enn det allerede er.

Ble litt eksistensiell krise på meg her gitt. Jeg tror jeg har lest for mye Adorno. Men samtidig elsker jeg slikt, å utforske min egen bevissthet og mitt eget jeg. I relasjon til forrige innlegg blir jeg rene solipsisten av slikt. Så kanskje det ikke kommer til å føles så ubehagelig lenger, når jeg endelig har greid å gripe tak i hva det er som faktisk skjer når jeg får den følelsen. I tillegg begynte jeg å tenke på Shakespeares nydelige sonette 18, der han påpeker at gjennom poesien blir den han skriver om evig. Og i grunn er det ganske fint:

Sonnet 18

Shall I compare thee to a summer’s day?
Thou art more lovely and more temperate:
Rough winds do shake the darling buds of May,
And summer’s lease hath all too short a date;
Sometime too hot the eye of heaven shines,
And often is his gold complexion dimm’d;
And every fair from fair sometime declines,
By chance or nature’s changing course untrimm’d;
But thy eternal summer shall not fade,
Nor lose possession of that fair thou ow’st;
Nor shall Death brag thou wander’st in his shade,
When in eternal lines to time thou grow’st:

So long as men can breathe or eyes can see,
So long lives this, and this gives life to thee.

En dag for nye ting

Hadde min første masterforelesning i litteratur i dag. Vel, forelesning er kanskje å ta i – det var introduksjon, og vi var tre studenter pluss foreleser. Så ganske… intimt. Teknisk sett skal vi være seks-syv stykker, tror jeg. Tiden vil vise. I tillegg har jeg begynt på mitt første masterpensum, noe som var heavy shit. Adorno vil bli min død, det er jeg viss på. Men Montesquieu ser tålelig interessant ut.

Nå har jeg også gått opp til 100 mg Lamictal. To uker til, så skal jeg trappe opp til det som antagelig blir full dose, 200 mg. Kjenner ingen forskjell foreløpig, men begynner nå å bli nervøs-spent for om det blir noen (store) endringer etter full dose. Hii.

Jeg kom meg på en stappfull buss uten å få panikkangst i morges, tross i at den sosiale angsten min har blomstra som ugress etter fire måneder temmelig isolert. En liten seier der, selv om jeg kjente det ble vel mye i den ti meter lange køa på stappfull, kvelende varm bokhandel etter forelesning.

Og så jukser me littegranne og føyer på det nye fra i går; første kveld på jobb etter de ovenfornevnte fire måneder, og ingen brukne bein. Sliten og vondt etter fire timer, men likevel gikk det overraskende bra. Hurra!

Nå får vi se om jeg også kommer meg i seng til ca tolv, og kanskje får sove. Men det er vel litt mye å be om 😀