Diskuterte nylig med en kompis, der han nevnte i en bisetning at han hadde snakka om meg til noen andre, noen som ikke kjenner meg. Rent uskyldig, men det gjorde at jeg fikk verdens rareste følelse i hodet.
Jeg følte jeg eksisterte flere steder samtidig.
Dette er ikke lettforklarlig, men etter å ha tenkt litt på det, oppdaga jeg at dette er den følelsen jeg alltid har hatt når folk forteller meg de har snakka om meg til andre (nå høres det ut som om det skjer ofte, det gjør det altså ikke). Jeg har alltid følt meg veldig pussig, fått en fornemmelse av svakt ubehag som sitter i ganske lenge. Dette er uavhengig av hvorvidt det som har blitt sagt har vært positivt eller negativt – på en måte pleier det være enklere å takle om det er negativt, jo mer positivt det er, jo mer sjenert og utilpass blir jeg.
Først nå har jeg greid gripe tak i dette: Jeg føler jeg eksisterer andre steder i kroppen min, og at Jeget mitt er i ferd med å flyte vekk fra meg, at dersom folk snakker nok om meg kommer jeg til å bli noen andre enn Meg, jeg kommer til å bli noe som eksisterer primært i relasjonene mellom andre folk, ikke som noe eget MEG, i min kropp, mitt sinn.
Og så greide jeg skremme meg selv. Jeg vil bli utgitt forfatter, og det kommer potensielt til å føre til at folk diskuterer meg, verket mitt, kanskje sidestiller meg med verket mitt eller annet tull – og det vet jeg ikke om jeg vil. Men samtidig er det jo dette kunsten handler om; å ta tak i det flyktige, det endelige, å stadfeste det, gjøre det uendelig, gjøre det til noe mer enn det allerede er.
Ble litt eksistensiell krise på meg her gitt. Jeg tror jeg har lest for mye Adorno. Men samtidig elsker jeg slikt, å utforske min egen bevissthet og mitt eget jeg. I relasjon til forrige innlegg blir jeg rene solipsisten av slikt. Så kanskje det ikke kommer til å føles så ubehagelig lenger, når jeg endelig har greid å gripe tak i hva det er som faktisk skjer når jeg får den følelsen. I tillegg begynte jeg å tenke på Shakespeares nydelige sonette 18, der han påpeker at gjennom poesien blir den han skriver om evig. Og i grunn er det ganske fint:
Sonnet 18
Shall I compare thee to a summer’s day?
Thou art more lovely and more temperate:
Rough winds do shake the darling buds of May,
And summer’s lease hath all too short a date;
Sometime too hot the eye of heaven shines,
And often is his gold complexion dimm’d;
And every fair from fair sometime declines,
By chance or nature’s changing course untrimm’d;
But thy eternal summer shall not fade,
Nor lose possession of that fair thou ow’st;
Nor shall Death brag thou wander’st in his shade,
When in eternal lines to time thou grow’st:
- So long as men can breathe or eyes can see,
- So long lives this, and this gives life to thee.
Eek, A Geek! 
Det kan lage mange tanker å høre at noen har snakket om deg. Men det er vel som regel positive ting de har snakket om, i alle fall når de forteller deg at de har gjort det 😉
Hehe, jada, er i hovedsak positivt. Er nok få som frivillig løper opp til en og sier «Du! Du! Jeg har baksnakka deg!» =P Det hadde vært litt weird det!
Jeg kan finne på å gjøre det. (å si ifra om at noen blir baksnakket, altså.) Fordi ja, det er artig på en sosial-pornografisk måte å snakke drit om andre. Men det hjelper ikke på problemet. Hvis du gjør noe som irriterer meg helt grenseløst, kan jeg finne på å si det til deg. Og jeg forventer at du gjør det samme tilbake.
Jeg forventer å ikke høre fra noen som har hørt fra noen som har snakket med noen som har snakket med deg om meg, og du har sagt sånn-og-sånn, og jeg har gjort det-og-det.
Eller enda verre: Å få høre av person A som har fått beskjed fra person B, som har fått beskjed fra person C, som har pratet med «noen» om hva jeg gjør som irriterer «noen», og «kan du ikke snakke med henne om det?». I stedet for å snakke med MEG om det i første omgang, går de til noen som går til noen som går til noen som synes det er latterlig å bli innblandet i denne saken, og heller skjærer gjennom og sier det til meg.
(Dette har skjedd to ganger, og begge gangene har det vært veldig uklart hva jeg gjør feil. «Du har sagt ‘noe’ som ‘noen’ har reagert på. Det hadde vært fint om du moderer deg litt…» og når jeg spør hva «noe» er, og hvem «noen» er, så sier de bare at «nei, jeg snakket med person B, og han hadde snakket med person C, som hadde snakket med noen…» jeez. slutt å være fjortiser, fortell meg litt mer konkret hva jeg har gjort, plz. Jeg har sagt «noe»? Jeg prater jo som en foss, og jeg har ikke 100% kontroll på hvem som blir sure for ting jeg sier, hvis de ikke forteller meg det. Argh. Folk!)
Ai, ja, absolutt – om noen gjør noe (dette er ironisk i forhold til siste del av kommentaren din…) som irriterer meg sier jeg det gjerne til dem. Det er grusomt å få høre at et eller anna rykte har gått gjennom tusen ledd, og forvrengt seg ut av proporsjoner, sånn at det er umulig å få tak i hva som har skjedd/blitt sagt/gjort galt, som en litt sånn syk Chinese Whispers-lek… det er faktisk ganske slitsomt!
Det beste er ærlige folk, som sier tinga som de er, til dem det gjelder. Positivt og negativt!
«…at dersom folk snakker nok om meg kommer jeg til å bli noen andre enn Meg…» jeg föler det saann naar alle sier saa mye nydelig om datteren min, blir stressa og redd for at hun skal forandre seg dersom vi snakker for mye om hvor söt og blid og enkel og alt-det-der hun er, og det ville jo vaert skikkelig trist 😦
Virker som studiet ditt gjör mye inntrykk paa deg, naar det faar deg til aa sette igang med slikt tankespinn – som er spennende aa lese, men som egentlig krever litt mer konsentrasjon enn det jeg har naa saa etter midnatt!
Ja, det er litt skumle saker det der, det er lett å bli påvirka.
Det gjør desidert inntrykk på meg, og det ser jeg på som et godt tegn 😀 Tankespinnet var gøy!
Tilbaketråkk: Twitter Trackbacks for Eek, A Geek! » Blog Archive » Å bli snakket om [eekageek.com] on Topsy.com