Ord som gjør meg glad

The Guardian har en bokblogg som jeg elsker. Den er alltid full av interessante, spennende, morsomme innlegg. De har hatt et innlegg om ord som gjør deg glad (med den deilig allitererende tittelen «Which words make you merry?»), og et annet innlegg der de spurte folk hva de hatet.

Sånt syns jeg er dødsspennende. Spesielt interessant er det å se hvorfor folk reagerer på ulike ord i forhold til lydene i det. Siden jeg elsker dikt tenker jeg mye på dette med lydene i et ord, siden det faktisk er viktig for et dikt å klinge fint. Lydene kan gi en lyrisk dobbelbunn, forhøye en opplevelse, eller skape skjærende kontraster, alt som kan gjøre den tematiske helheten bedre.

Et av mine egne absolutte favorittord er klikkestatistikk. Det har så herlige konsonanter. Klinger utrolig nydelig, selv om jeg vanligvis foretrekker mykere ord. Klikkestatistikk har jo til og med relevans i forhold til bloggen min. Hah.

Pjusk og pjusken er også storfavoritt. Det høres så mykt og deilig ut, som en fjær som strykes mot hud. Det går jo på å ikke være helt i form, men i hodet mitt er det altså ei dunmjuk fjær…

Et av de verste ordene jeg vet derimot er pølse. Det er virkelig et superekkelt ord for meg, med pløsete (anna ekkelt ord) lyder. Pø’en gjør seg ikke godt sammen med min tykke trønder-l, og den vislete s-lyden avslutter det hele på en måte som gjør at hele ordet høres helt tilfeldig slengt sammen ut. Uff.

Det som fikk meg til å tenke på disse favorittordene mine, og bokbloggen, var pensum. Jeg leser litteraturteori fullstendig overlesset med ord jeg aldri har sett før. For eksempel:

Solipsisme. Jeg kan takke Ingebjørg Seips bok om metoden i Adornos estetikk for å ha lært meg disse nye fremmedordene (vel det var jo en munnfull av en setning…), og jeg elsker det (selv om boka er tung som bly). Solipsisme er læren om at jeget og jeg-bevisstheten er det eneste som eksisterer. De fleste har antagelig hørt Cogito, ergo sum. Det er Descartes’ «Jeg tenker, derfor er jeg.», og det er solipsisme. Ingenting eksisterer uten en bevissthet til å erfare det.

Nå er ikke Adorno kjempeenig i dette, såvidt jeg har skjønt, han mener at subjekter (feks mennesker) også trenger objektene (feks omverdenen) for å kunne ha en bevissthet å erfare noe med. Man må bruke ord for å gi dem betydning, men man må vite betydningen av ordene for å kunne bruke dem…

Adorno er tungt. Men han er gøy å prøve å løse opp, i all sin kryptiskhet (kryptisk er et annet ord jeg elsker! Det har så mange harde, smellende lyder. Hih.).

Andre ord jeg har forelska meg i er blant annet transcendental (jeg er glad i ord med sjeldent brukte bokstaver i), som går på det som ligger utenfor erkjennelsens grenser, noe oversanselig. Immanent (iboende) og amorf (uten form) er også gøye ord. Mmmm masse fine m’er. Og et jeg hata først, men nå digger er monade (udelelig enhet som verden tenkes oppbygd av). Jeg likte det ikke fordi jeg hadde hele tida lyst å lese nomade, og det ga ikke mening i sammenhengen i det hele tatt. Men nå liker jeg at det sitter litt rart på tunga. Jeg må konsentrere meg om å holde det riktig i sinnet. Herlig.

Et ord jeg virkelig ikke liker derimot er nivellering. Det går på det fenomenet at det blir mindre forskjell på formell og uformell tale (feks at De og Dem er så og si utradert fra det norske språket). Betydninga er ikke det jeg syns er ekkelt med ordet da, språkfluktueringer er spennende. Men jeg liker ikke lyden av ordet. Det høres for meg ut som det engelske snivelling, som er å være snørrete, snufsete. Det betyr også at du syter og klager og er litt puslete. I tillegg kom ordet på side 64 i boka, og jeg var temmelig lei… så det kan jo ha no med det hele å gjøre.

Dette ble sannelig repetisjon av pensum det. Håper det ikke var for surt for dere =D Jeg koser meg i alle fall, nå som jeg føler jeg har faktisk fått litt utbytte av det jeg har slitt og slava over i timesvis.

Del gjerne egne favorittord! Eller hatord. Gøy det og!