Lister

Nå er det så mye jeg skulle gjort. Hodet mitt og planleggeren og mobilen og post it-lapper er stappfulle av ting jeg må gjøre, skal gjøre, trenger gjøre, nå nå nå. Når det blir så mye å gjøre, når hodet mitt er tynget ned av burde-byrder, greier jeg ikke gjøre noe som helst (i stedet for denne bloggposten skulle jeg jo skrevet en ny om virkemidler for eksempel). Da setter apatien inn.

Jeg vet jeg burde ta en ting av gangen. Til i morgen skal jeg ha lest Persuasion av Austen. En gøy oppgave. Jeg liker Austen. Men så ligger de tusen andre tingene der som kampesteiner oppå boka. For jeg greier ikke ta en ting av gangen.

Jeg lager lister. I hodet mitt. Lange, ubegripelig detaljerte lister, både over gøye gjøremål og nødvendige gjøremål. Og de kverner om og om igjen. Når jeg har gått gjennom dem alle begynner jeg på nytt. Og det er ikke så enkelt som for eksempel «Dra på kafé» (som jeg skulle gjort i dag, som jeg hadde lyst til). Jeg går gjennom; «Få unna teoripensum først (som er en helt egen liste), finne ut av buss, ta på meg klær, gå ut i kulda (her følger en visualisering av veien til bussen), gå på bussen, prøv å ikke tenk på burde-byrdene på bussen, gå av bussen, finn kaféen (nok en visualisering), gå inn, finn kjentfolk…»

You get the idea. Jeg er litt klinka i huet. Listene er eviglange, de fleste har mange titalls punkter – og nå er de i tillegg mange. Gjennom årevis med disse listene har jeg jo blitt vant med dem. Jeg har lært meg til å forsøke ikke ha mye å gjøre på en gang (noe som har resultert i at jeg fremstår som utrolig lat, og kanskje er jeg det i tillegg, noe som jo ikke hjelper), men nå er det plent umulig å ikke ha mye å gjøre. Og så hoper de seg opp, og så blir hodet så tungt at bare å begrave det i ei pute og aldri komme ut igjen ser ut som eneste utvei.

Men i puta ligger det enda flere lister, og bebreidelser i tillegg. Jeg kommer på alt det dumme jeg har gjort, det dumme jeg er i ferd med å gjøre, alle gangene jeg har tatt feil, alle gangene jeg kommer til å ta feil. Så det blir lister og konstant repeterende mentale filmer utav dette, i tillegg til gjøremålslistene. Det er plent umulig å gjøre noe som helst da.

Egentlig burde jeg jo bare skjerpe meg, rulle opp ermene, og sette i gang, sant? Hakke i hjel kampesteinene, og dra fram boka. Men noen har stukket av med hakka mi, og å finne den måtte jo blitt nok en liste.

Noen som har en hakke å låne bort?

Tvangstankene til en litteraturgeek

Jeg elsker bøker, litteratur, og skrift generelt (både den jeg selv og andre produserer). Som sådan er jeg veldig spesifikk på hvordan bøkene mine skal behandles. Hvordan de skal lagres, leses, rekkefølge, alt i mellom.

La meg vise deg tvangstankene til en litteraturgeek:

• Nyinnkjøpte bøker som jeg ikke leser med en gang kan ikke settes i hylle. De kan ligge på pulten, i pulten, i poser, i nattbordet, på nattbordet, i vinduet, hvorsomhelst bortsett fra i hylla (og på det støvete gulvet, fysjom). Kun bøker som er lest, og med nød og neppe pensumbøker som jeg bruker et-to-tre år i slengen får stå i hylle. Sånn er det med den saken. De uleste bøkene behandles pent, men de står ikke i hylle.

• Uleste bøker jeg har kjøpt må beholde prislappen på. De er markert som ulest (nei det holder ikke at de ikke står i hylle. Hysj.), og sånn skal det være. Har jeg først tatt av prislappen får jeg litt angst om jeg ikke får sjansen til å starte på boka med en gang. Det kan være et par sider, aller helst et kapittel, uansett hvor lite. Men jeg må starte på boka. Dette fører til:

• Bøker jeg skal starte på må jeg skrive navnet mitt i. På den første sida (ikke side nr 1 av selve boka, men den første sida du blar opp til når du åpner coveret), uansett hva som står der først. Navnet mitt står øverst i høyre hjørne, bortsett fra i bøker som har en boks eller lignende dedikert til navnetrekket ditt, sånn som A Series of Unfortunate Events-bøkene har. Da går det greit å ha navnet et annet sted. Ja, dette markerer tydelig boka som mi. Jeg er glad i bøkene mine. Jeg er ikke fryktelig materialistisk ellers, klarer meg fint uten nye klær, cder, filmer etc. Men bøkene mine, de må jeg ha.

• Bøker jeg leser får bokmerke. Eselører er fysj. Aller helst skal de ha fine bokmerker. Søte bokmerker som det står ting som «There’s no such thing as too many books» på. For det er jo sant. Mens jeg leser dem legger jeg bokmerket bakerst i boka. Helt bakerst. Ja, like manisk på dette som på navnetrekket. Om boka mot formodning skulle være kort, og bokmerket langt, kan jeg legge bokmerket vekk, for jeg hater at bokmerkene stikker for langt ut (ja, det er bare jeg som vet hva som er «for langt»). Men om jeg legger det vekk må det ligge et sted jeg ikke legger merke til og ikke tenker over det. Ja, tidenes rareste punkt, men om feks bokmerket ligger ved beinet mitt ligger jeg og «kjenner» på det hele tida. Urk.

• Når en bok er lest skal den endelig settes i hylle: den skal hylles! Og de skal sorteres spesifikt i nevnte hylle. Alfabetisk? Neinei. Etter sjanger? Pfff. Etter år da, eller lignende forfattere? Haha – nei. De skal settes i hylle kronologisk etter når jeg leste dem. Oh yes. Det eneste unntaket er at trilogier/serier og lignende settes sammen, og diverse lignende litteratur kan settes sammen, som feks tegneserier. Teoripensum skal stå på en hylle helt for seg selv, og skjønnlitterært pensum for seg, med mindre jeg ved slutten av skoleåret føler bøkene kan oppgraderes, vekk fra «pensum» og til «bøker». Men alt annet, alle «randoms», settes kronologisk. Dette punktet fører til opplagte problemer nå, når geeken har alle bøkene sine nedpakka i esker, og ikke husker kronologien på bøker hun leste for årevis siden.

Jeg blir litt andpusten av det, kjenner jeg. Jeg vet at når bøkene får komme i hylle igjen, kommer jeg ikke til å huske rekkefølgen. Det gjør meg trist, stressa, jeg føler jeg skuffer bøkene mine og meg. Jeg har et foreløpig system med at leste bøker ligger i esker, uleste alle andre steder (selv om jeg har uleste i esker, grøss og gru).

Jeg har gått og tenkt på andre system som kanskje kan glede meg. Alfabetisk føles altfor strengt og kaldt. Jeg vil aldri greie bestemme meg for sjanger, bøker er jo mer enn sjangeren sin! Epokemessig vil smake for mye av skole for meg; jeg som sleit som en gal for å huske hva som kom først, romantikken eller renessansen, eller naturalismen, og hvilke bøker er det egentlig som er modernistiske, hvilke er postmoderne? Post-post-moderne? Nei. Kronologisk har alltid vært veien og gå. Jeg leter frenetisk etter bilder av bokhyllene mine.

Har du syke systemer på åssen ting skal være? Del! Har du forslag til en fin, koselig måte å sortere bøker på, som får dem til å føles som gamle venner og ikke soldater på geledd? Giev, plzkthx!!1

Og så har jeg ikke en gang tatt for meg hvor nitidig jeg sorterer notatbøker, kladdebøker, nestenferdigeutkast-bøker, renskrevne dokumenter, og (semi)endelige versjoner av skribleriene mine…