Tove Jansson

I går leste jeg to bøker på rappen. Det høres kanskje mye ut, men det var korte, fine barnebøker. Begge var av Tove Jansson, skaperen av Mummitrollet. Den ene boken var en liten novellesamling kalt Det usynlige barnet og andre fortellinger, og den andre var en roman kalt Trollvinter. Jeg ble faktisk lamslått over hvor gode, sterke bøker dette er. Jeg har et tett forhold til alt Mummi, siden jeg vokste opp med det på barnetv, og jeg var overbevist om at jeg hadde lest bøkene når jeg var liten også – men nå er jeg ikke så sikker lenger. I alle fall husker jeg det ikke. Så om jeg har lest dem før eller ikke: Dette var som å lese dem for første gang.

Og de er fantastiske. La meg understreke: fantastiske. Både på den ene og den andre måten.

For det første er det fantastisk barnelitteratur, det vil si de faller innunder «fantasy» – men fantasy er i grunn ikke godt nok beskrivende, syns jeg. Fantastisk er mye bedre. Fantastisk barnelitteratur er favorittsjangeren min, så jeg sluker det meste av det, og jeg har lyst å sparke meg selv for ikke å ha lest Tove Jansson tidligere (selv om jeg var overbevist om at jeg hadde gjort det)!

Det som gjør bøkene fantastiske sjangermessig er at sted og karakterer er totalt fremmed for vår verden. Bøkene er satt til Mummidalen (som oftest), et fiktivt sted hvor det bor utrolig mange ulike typer overnaturlige vesner, deriblant mummitroll (selvsagt), mymler, hatifnatter, filifjonker, hemuler og så videre. Åh, selv navnene på alle de ulike vesnene er herlige. Jeg blir varm i hele meg. Det skjer overnaturlige ting; Mummimamma utfører magi, jenter blir usynlige, snøhester blir levende. Dette gjør at boka plasseres i sjangeren fantastisk barnelitteratur.

Men benevnelsen «fantastisk» har selvsagt dobbeltbunn. For bøkene er så himla godt skrevet, de er triste, morsomme, alvorlige, fine – alt man kan tenke seg. De er stappfulle av eventyr og mektige hendelser. Filifjonka som er redd for katastrofer opplever jo at huset hennes blir rystet av en tyfon – og så kommer en skypumpe og tar liksågodt med seg hele sulamitten! Det er action i Mummidalen.

Det aller beste med bøkene for min del dog, er hvor alvorlige de er. De tar opp masse alvorlige, skumle temaer, og det uten å snakke ned til barnet. De snakker til barnet som en likeverdig, en som godt kan tåle å høre om skumle hatifnatter og Hufsa som er så kald at all varme og lys i nærheten av henne slukker (nå skal det sies at jeg var hylende livredd Hufsa da jeg var liten – og da mener jeg hylende). Bøkene tar opp de alvorligste, tristeste ting.

Et eksempel er nettopp Filifjonka som jeg nevnte ovenfor. Filifjonka sitter på fine solværsdager og tenker på hvor grusomt det er at det er så fint og stille og rolig, for det kommer snart til å skje en eller annen form for katastrofe. Hun vet det. Hun har aldri opplevd en katastrofe, men hun vet den kommer. Filifjonka er fatalistisk, vettskremt og paranoid. Hun er så og si venneløs – alt hun har er huset sitt, med tingene sine, som hun tar uendelig godt vare på. En dag forsøker hun fortelle en av sine få venner om denne angsten og redselen og vissheten hun har om den forestående katastrofen. Venninnen blir beklemt og går. Hun tror ikke på Filifjonka. Hun vil ikke trøste henne.

Så skjer det: Det kommer et storm, og som sagt – den tar med seg alt, alt Filifjonka eier og har. Og det ender opp med at Filifjonka sitter på stranden, føler seg lett som en fjær og ler høyt og lenge. Fordi nå trenger hun ikke være redd lenger, nå har det verst tenkelige skjedd, og det var ikke så fryktelig ille likevel, alle tingene er jo bare ting. Venninnen kommer og er oppskjørtet og lei seg for at hun ikke trodde henne, men det er ikke så viktig lenger for Filifjonka. Hun ler, er lykkelig, og slutter være redd.

I omtrent alle historiene sine slår Jansson et slag for frihet, og spesielt frihet fra ting. To historier er spesifikt om hvordan ting tynger en ned, men det er flere som tar opp temaet ved siden av det faktiske plottet. Det er tingene som eier deg, ikke omvendt. Snusmumrikken er det fineste eksempelet på dette: jo lettere sekken hans er, jo gladere er han. Han har klærne sine og et munnspill – og i en historie gir han sågar vekk hatten sin uten noen problemer.

Et annet eksempel er fra Trollvinter. Om vinteren går de fleste vanlige beboerne i Mummidalen i hi, men denne vinteren våkner Mummi og Lille My. Lille My stikker av med et sølvbrett Mummimamma har, som er et arvestykke og aldri blir brukt – det bare henger der til pynt. My bruker det til akebrett. Når Mummimamma våkner smiler hun og funderer over hvor flott det er at ting kan brukes til noe helt annet enn man trodde. Ting er ikke viktige i seg selv, det som er viktig er hva man gjør med dem.

Det er likevel ikke bare frihet som er viktig. Da Mummipappa vil vekk fra det trygge, hjemlige livet på verandaen sin oppdager han etterhvert at eventyret ikke nødvendigvis er så mye bedre. Han syns hatifnattene lever spennende, ville liv, der de bare seiler og seiler uten å svare for noen eller noe, og han greier bli med dem på et av deres seilaser. Men han oppdager til slutt at hatifnattene er følelseskalde, ensomme vesener som trenger en tordenstorm for å vekke noe som helst av følelser i dem. Da oppdager Mummipappa at et trygt og hjemlig liv slett ikke er det dummeste – han har da i det minste følelser, og noen som er glad i ham. Det har ikke hatifnattene.

Hver eneste karakter har sin egen greie, mange av dem illustrerer aspekter ved menneskelige personligheter. Lilly My har for eksempel bare to innstillinger på følelsesspekteret sitt – glad og sint. Likevel er ikke Lille My en flat, statisk karakter. Hun er brå og flyr i taket og tirrer folk og løper rundt helt propell, men hun er også den som fortest forstår at det er unaturlig at Ninni, det usynlige barnet, aldri blir sint. Man trenger være litt sint av og til. Lille My skulle egentlig, som Mummi, ligget i dvale hele vinteren. Mummi blir redd og sint og føler seg alene (selv om han til slutt lærer seg verdsette vinterens mange forunderligheter), men My går vinteren i møte med all sin Myhet. Hun sklir nedover en skråning og skjenner brykst «Jassåja, er det sånn det skal være!». Så gjør hun det seks ganger til. Hun lager seg akebrett, flere ulike former for skøyter, hun står uredd og lykkelig på ski. Hun tar tak i hele verden, og fillerister den til den gir henne hva hun vil ha.

Slik er det med alle karakterene. De har sterke trekk, men de har mange lag. Jeg kunne skrevet lange bloggposter om hvert eneste aspekt, men det skal jeg ikke gjøre (enda). Det er utrolige bøker. Nå skal jeg skaffe meg dem alle sammen.